- Livet hadde blitt for tøft for Robert. Et sjokk, en stor sorg og et savn, og mange tusen spørsmål står ubesvarte igjen. Spørsmål som vi aldri får noe svar på, sier mor Inger Lise Hilanmo.
Robert vokste opp sammen med far, mor og den fem år eldre broren Rune i Litjbyn på Hell.
For Rune, som ble igjen alene som søsken, ble det et stort tomrom. De to, Robert og Rune, var som brødre flest med mye lek og moro sammen i barneårene. Det var ingen bror å dele sorger og gleder med, de var jo bestekompiser, og det ble et smertelig tap for Rune.
Faren mistet en god sønn og hjelper, Robert var en svært nevenyttig person, han hjalp ofte faren med diverse arbeid.
Inger Lise forteller historien om Roberts død, sønnen som ikke så seg råd for å fortsette å leve livet. Hun delte den først med Menighetsbladets lesere. Nå har Bladet fått tillatelse til å trykke den.
Sjokk
Inger Lise forteller at hun hadde vært på ferie på Kreta og hadde avtalt med Robert at han skulle hente henne på Værnes. Da hun kom til flyplassen, var ikke Robert der.
- Det kom to sivilkledde politifolk mot meg, den ene kjente jeg fra mitt arbeid på Værnes. Jeg reagerte ikke noe spesielt på det. Jeg tenkte bare at de skulle slå av en prat med meg, sier hun.
Da fortalte de hva som hadde skjedd med Robert.
- Jeg forstod det ikke, det kunne ikke være sant. Jeg hadde jo snakket med Robert i telefonen bare noen timer før, da jeg var på flyplassen før avgang på Kreta. Han gledet seg til jeg skulle komme hjem. Hadde avtale med ham om å kjøpe snus, noe jeg hadde gjort, og han avsluttet telefonsamtalen med «gla i dæ». Det de to politimennene fortalte meg, gjorde meg ute av stand til å tenke. Jeg kom i en sjokktilstand, som føltes som å være i en uhyggelig drøm i dyp søvn, forteller Inger Lise Hilanmo.
Hjelp
- Jeg ble etter hvert kjørt til legevakta på Stjørdal, hvor det var kyndig hjelp å få. Sakte gikk det opp for meg hva som hadde skjedd med Robert. Å miste et barn på denne måten er en påkjenning og en uvirkelighet som bare de som har opplevd det, kan kjenne, sier hun.
Hun fikk kyndig hjelp av psykolog, og det hjalp godt.
- Men etter hvert begynte jeg på jobb igjen på SSP på Værnes. Fant fort ut at det daglige livet kanskje ville hjelpe meg tilbake til en mer levelig tilværelse. Tilbake til et liv med jobb og venner. Det var til god hjelp, i alle fall for meg, sier hun.
- Det er noe som sier at tiden leger alle sår, men et slikt sår gror aldri. Det er alltid en for lite. Jeg tenker på Robert hver dag, sier Inger Lise.
Positiv
Robert var alltid positiv, han var en blid gutt i beste alder, og han hadde livet foran seg. Han var selve limet i vennegjengen.
- At han var en populær gutt blant venner, viste alle som deltok under begravelsen i Lånke kirke 6. september 2011. Deltakelsen vitnet om at Robert var en populær og hjelpsom person. Lånke kirke var den vakre høstdagen i 2011 fylt med venner og slekt. Kirken var fylt opp til siste plass. Utenfor sto 150 personer som ikke fikk plass inne, forteller mamma Inger Lise Hilanmo.
Han var aktiv i fritidsklubben, der han var en fast deltaker. Han var blant annet med å starte opp «Lan» på Ungdommens Hus. Mens han var elev på Lånke skole, var han med i elevrådet. Han var der for å hjelpe de andre, men ikke seg selv.
- Har var aktiv i fotball i Lånke idrettslag. Han var en iherdig skihopper, han fikk nye hoppski av onkel og fadder Torbjørn, og det var noe han satte stor pris på, sier Inger Lise.
Robert var lærling hos et rørleggerfirma på Stjørdal, samtidig som han gikk på rørleggerlinja på Namsos.
Merket ingen ting
Inger Lise sier at hun i ettertid ikke kan se noe som fikk henne til være mistenkelig på at noe var galt med Robert.
- Etter at Robert var død, viste det seg at han hadde skrevet et brev som kjæresten hadde fått. Det skulle leveres til meg. Men hun valgte å ikke levere brevet da jeg skulle på ferie. Hun var redd for å ødelegge ferien min. Brevet var stilet til meg, det er bare jeg og politiet som vet hva som stod i brevet, sier Inger Lise.
Midt oppi det triste, kom nyheten om at kjæresten til Robert var gravid.
- Seks måneder etter Roberts død kom lille Eivor til verden, en solstråle av en jente som jeg har veldig mye glede av.
Søke hjelp
Mellom 450 og 500 personer velger å ta sitt eget liv i Norge hvert år. Til sammenligning er det rundt 100 personer som mister livet i trafikkulykker hvert år.
- Man må aldri være redd for å spørre om hjelp, hjelpen finnes alltid. Uansett hvor mørkt det er, finnes det en løsning. Det er viktig med åpenhet, og ta et tegn på om noen sliter. Hvis det er noen der ute som ønsker å prate med noen, det finnes folk en kan stole på. Prester, diakon, helsesøster og Carbon fritidsklubb står til disposisjon, og alle har taushetsplikt. Å prate med noen kan faktisk være nøkkelen til å redde liv, sier Roberts mamma.
- Ingen av oss har noen å miste. Vår familie mistet Robert, og kompisene mistet Robert, forteller Inger Lise Hilanmo, som snakker åpent om den tunge tiden da Robert valgte å avslutte livet.
Vennskap
Inger Lise har fått et nært vennskap med diakon Hilde Ryjord ved kirkekontoret i Stjørdal. Hilde var med i begravelsen til Robert som assistent og diakon.
- Et par måneder etter begravelsen kom det en SMS fra Hilde om hvordan det gikk med meg. Det ble avtalt å møtes til samtale. Det har etter hvert blitt mange gode samtaler, sier hun.
Deler erfaringer
I undervisningen til konfirmantene er et av temaene døden. Der forteller Inger Lise om hvordan det er å miste en som en er glad i. Hun forteller om støtteapparatet som kommer inn når noe så grusomt som selvmord inntreffer i familien, og hvordan ungdommer kan søke hjelp når de har det tungt og trasig.
Vi er til stede under en slik samling, og det er tydelig at ungdommen lytter til det som blir sagt.
I år er det tredje året Inger Lise snakker foran konfirmantene om det vanskelige og alvorlige temaet selvmord.
Hun har et klart råd:
- Søk hjelp hos fagpersoner når problemer oppstår i livet. Ikke vær redd for å ta kontakt. Det finnes alltid et håp i en god og åpen samtale!