Forrige fredag ble 2300 Libanon-veteraner dekorert i norgeshistoriens største medaljeseremoni. Nå reiser 33 veteraner tilbake til landet de tjenestegjorde i.
En av dem er Ida Marie Lerfald, som har tjenestegjort i fire kontingenter i Libanon.
Skarpe skudd
– Hvorfor fire kontingenter?
– Jeg trivdes og var ikke borti episoder med stor fare for mitt liv. Vi gikk med gevær og hundre skarpe skudd, men jeg hadde ikke i tjenestestillinger som var veldig utsatt, forteller Lerfald.
Først turen nedover var hun proviant-assistent.
– Vi dro rundt i hele området, men følte ikke at det var truende. Andre gangen nedover var jeg skriver og sjåfør på kompanikontoret. Den siste gangen var jeg der to kontingenter som administrasjonsassistent i verkstedkompaniet. Der gikk vi vakter og slike ting i leiren, men var ikke like utsatt som andre, sier hun og legger til at det ble et utrolig bra vennskap mellom de som tjenestegjorde.
Medalje
Ida Marie Lerfald hadde administrative stillinger i NORBATT (den norske bataljonen i Libanon) (1984 og -85) og to kontingenter som administrasjonsassistent i verkstedskompaniet (1986–87). Videre har hun en kontingent i IFOR (Balkan 1995–96). Hun er tildelt Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner med to stjerner.
40 års jubileum
I påsken 1978 sendte Norge sine første soldater til UNIFIL-operasjonen i Libanon. Det var starten på et av de største bidragene Norge har hatt i internasjonale operasjoner, med over 22 000 nordmenn som tjenestegjorde i landet. I 2018 er det 40 år siden Norge for første gang bidro med soldater til FN-operasjonen. Samtidig er det også 20 år siden vi avsluttet bidraget, i 1998.
I jubileumsåret vil Forsvaret hedre og anerkjenne veteranene som tjeneste-gjorde i Libanon. Jubileet ble markert på 31 forskjellige steder over hele landet 6. april. På den dagen mottok 2300 veteraner Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner. Denne medaljen ble ikke innstiftet før i år 2000, altså en tid etter at UNIFIL-operasjonen var avsluttet. Derfor var det fortsatt mange veteraner som ikke hadde mottatt medalje for tjenesten. Den fikk de nå i forbindelse med jubileet.
UNIFIL-operasjonen
Israels angrep og okkupasjon av Sør-Libanon i 1978 ble fordømt av FNs sikkerhetsråd, som vedtok å sende en midlertidig fredsstyrke, UNIFIL. Norge besluttet i påsken 1978 å stille en styrke i UNIFIL. Bare fire dager etter at Norge mottok henvendelsen fra FN, var første fremparti på vei til Beirut. Tidlig i operasjonen stilte Norge med det største bidraget, flere avdelinger og rundt 900 soldater. Det som egentlig var tenkt som en relativt kortvarig inngripen, endte med å bli et permanent militært bidrag som strakte seg over flere tiår.
Rekruttskole
– Det var ikke så mange kvinner de første årene?
– Nei. Jeg gikk på hærens kvinnerekruttskole på Voss. På rekruttskolen skulle vi tilpasse oss til militære livet. Det var jo bare tull. Selv om vi var damer trengte ikke vi noe forkurs for å forstå hva militæret var for noe. Og dette ble det slutt på etter hvert.
Gode opplevelser
Lerfald forteller at det viktigste minnet fra tjenesten var at folkene var så glade for at de var der og følte seg trygge.
– Har du vært i livstruende situasjoner?
– Nei, men jeg var med på at det var skyting hvor skuddene slo ned i veien rett bak oss. Jeg oppsøkte ikke alt heller. Jeg trenger ikke å huske alt som er fælt. Det var noen ting som jeg ikke var og så på, for jeg trengte ikke å huske på et syn. Det var folk i mine kontingenter som opplevde ting som har gjort at de ikke taklet det og som ikke lenger er blant oss. Det er ikke alt som det blir snakket om, og det er ikke alle som greier å snakke om det de har opplevd. Jeg har også hørt at det er dem som forteller tjue år etter at det har skjedd at de har vært med på episoder hvor de hadde geværmunninger i nakken og ikke visste hva som kom til å skje.
– Du er ikke skadet av tjenesten?
– Ikke som jeg vet selv, sier hun flirende og ber oss spørre andre.
– Har tjenesten preget deg?
– Ikke annet enn at jeg har vært glad for å ha vært der. Jeg er kjempeglad for at jeg fått opplevd det.
Hun forteller at de et sted mellom ti og femten damer i den første kontingenten hun var med på.
– Robuste damer?
– Egentlig ikke. Mange forskjellig typer. Det var vanlige kvinnfolk som tålte en støyt. «Dæm måtte ikke være frøyn», sier Lerfald.
– Dette var før Me too?
– Jeg var ikke ute for at karan var ufine. Men en gang var det en som slang med leppa. Da ble jeg rørt til tårer, for et par andre av guttan banka han og ga klar beskjed om at han ikke skulle si slikt til Ida, sier hun.
Kransenedleggelser
– Har du vært i Ebel Es Saqi etter tjenesten?
– Ja, jeg var der på ferie i 2010. Da dro femten av oss som tjenestegjorde samtidig en tur nedover. Denne gangen skal vi markere at det er40 år siden vi kom dit, med blant annet kransenedleggelser. De som falt i krig har minnestøtter der nede som vi skal innom. Dette er faktisk noe som blir det gjort hver 17. mai, hvor det blir lagt på kranser ved minnestøttene til de falne.
– Hva ser du fram til?
– Hvordan det ser ut og å treffe kjentfolk. Vi bodde i Saki by og bodde vegg i vegg med sivilbefolkningen. Det var flere av de sivile som hjalp oss og en av dem driver Norway House, forklarer hun.
Handlet
– At lokalbefolkningen satt slik pris på oss. Det kan jo være fordi vi brukte alle pengene der også. Vi kjøpte mye. Guri mæ, kor vi handla. Stereoanlegg og alt mulig, sier hun med et smil.
– Brukte opp lønna?
– Vi hadde ikke med så mye hjem nei, sier Lerfald som ivrer etter å komme seg tilbake til Libanon.