Gå trappa hvis du kan

Trygve Stuevold, samfunnsengasjert malviking med mange jern i ilden.  Foto: May E. Lund

Nyheter

Heisen funker fint, den. I alle de år, helt til du tror at den ikke kan stå. Da stopper den. Plutselig. Gjett hvem som var inni da heisen vår stoppet mellom to etasjer, etter prikkfri gange i 15 år? Nei, det var ikke meg, så galt var det ikke. Det var kona og hunden. Da gjør du deg noen tanker.

Stol ikke 100 % på heisen. Små barn bør ikke ta heis alene. Ha med deg mobiltelefonen – og sjekk gjerne på forhånd om det er dekning der inne. Sørg for at du sjøl og dine nærmeste vet hva som skal gjøres dersom heisen plutselig stopper. Ta noen samtaler om hva stress kan gjøre med oss, at vi kan «miste hodet» fullstendig, slik at vi ikke vet hva vi gjør. Snakk om angst og panikk. Dersom vi er litt forberedt, har vi større mulighet til å styre følelsene våre. Du kan ta kontroll over tankene dine. Puste. Det viktigste for å greie dette, er å holde fast ved tanken på at du kommer deg ut. Hjelpen kommer, vær trygg! Legg deg ned på golvet, lek at du slapper av på sofaen, at du venter på noe godt. Pust. Ikke let etter alt som kan skje i verste fall. Dette er noe av det vanskeligste. Heisen raser ikke plutselig ned gjennom sjakta og deiser i kjellergulvet. Du går ikke tom for luft. Det gjør ingenting om du tisser deg ut eller det som verre er. Men det kan hende at lyset går. Da blir det bekmørkt der inne. Sannsynligvis betyr det at nå jobber de med saken, snart kommer du deg ut.


Kona og hunden gikk inn i heisen, trykket på knappen til fjerde, døra lukket og heisen startet. Ganske snart begynte den å riste, så stanset den og gikk litt tilbake i rykk og napp. Så stod den bom fast. Stille. Kona lyttet etter folk, prøvde å lese teksten på infotavla, men hadde brillene i sekken. Så tok hun telefonen, ville ringe meg, men fant ut at det ikke var dekning der inne. Hun vurderte å trykke på alarmknappen, men lot være, for hun mente det var unødvendig å uroe hele boligblokka såpass langt utpå kvelden. Så hørte hun at noen gikk i gangen.

– Hallo, hallo. Æ sitt fast i heisen. En vennlige nabo stanset og svarte:

– Jeg skal hjelpe deg. Du må ringe nummeret som står på plakaten.

– Jeg har ikke dekning på telefonen. Kan du ringe for meg?

Kona greide så vidt å se tallene og rope dem ut. Naboen fikk kontakt med en mann som ba kona trykke på alarmknappen. Hun trykket, alarmen gikk, og snart lød en vennlig stemme over høgtaleren: – Sitter du fast i heisen? Vi kommer og hjelper deg ut. Vi drar straks, men det tar litt tid å komme seg dit.


Naboen spurte om kona ville at hun skulle stå der til hjelpa kom. Nei da, men kanskje hun kunne varsle Trygve? Slik kom jeg inn i bildet. Jeg trippet rastløs omkring og kikket etter en mulig servicebil på veien. Minuttene ble lange. Jeg prøvde å virke trygg og beroligende, spurte hvordan det gikk, sa at hjelpa var på vei, at hun ikke måtte være redd. Det var hun heller ikke. Hun meldte at hun satt på golvet, kjente seg rolig, men at hun så fram til å komme seg på do.


Med jevne mellomrom ropte jeg inn til kona. Sa noe dagligdags, noe hyggelig. Jeg ante en ørliten sprekk langs dørkanten og prøvde meg med en spøk eller to. Spurte om jeg skulle smette inn noe til henne, litt flatbrød eller ei påsmurt lefse? Det slo ikke så godt an. Etter en halvtimes tid kom servicemannen. Det første han sa:

–Jeg skal få deg ut, vær trygg på det.

Gode ord å høre på begge sider av heisdøra. Han pratet mens han jobbet. Det tok noen minutter, så ble dørene åpnet, og kona og hunden klatret ut. Frihet. Det er noe eget med friheten, du.

Trygve Stuevold