I 2015 rømte han fra krigen i Syria og måtte forlate sin kone og ett år gamle datter Maria. Han lovte seg selv at han ikke skulle klippe seg før han så datteren igjen.
– Lillebroren min er frisør i Damaskus. Han er fortatt der sammen med foreldrene mine. Han klipte meg før jeg dro, og da bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle klippe det igjen før jeg så datteren min igjen, forklarer Bilal.
Onsdag kveld i forrige uke var det fullt hus hjemme hos syreren i Meråker. Venner og familie strømmet til for å feire at kona og datteren endelig hadde kommet til Norge, og det var stor stas at det lange håret endelig skulle klippes av.
Bladet besøker Bilal og Hadel etter klippen. Ved siden av ham i sofaen i den kommunale boligen, ligger en gjennomsiktig pose fylt med de lange mørke lokker. Håret skal han donere til Apollo hårsenter som hjelper folk som har mistet håret.
Visste at det kom til å ta tid
Hadel Akurdi (21) har bare vært i Meråker noen få dager, men er lettet over å være hos mannen sin igjen. Datteren Maria som nå er fire år, kryper opp på farens fang mens han snakker.
– Da jeg bestemte meg for å reise til Norge var jeg klar over at det kom til å ta tid før jeg fikk se dem igjen. Jeg visste at det fantes land hvor gjenforeningen kunne skje raskere, men jeg hadde en bror her allerede, så jeg ønsket å reise hit. Jeg forestilte meg at jeg kanskje måtte være borte fra familien min i ett år. Men jeg hadde aldri drømt om at det skulle ta tre år før jeg fikk se dem igjen, sier han.
Saken fortsetter under bildet.
Ventetiden ble tøff, både for ham og for familien som levde i et krigsherjet Syria.
– Det verste var da jeg fikk høre at blokka ved siden av vår var truffet av bomber, og det brant i bakgården. Nabokona omkom, og Maria gråt av redsel på grunn av lydene fra bombingen. Etter at det roet seg der, satt jeg meg ned og gråt. Jeg gikk til kommunen og ba dem hjelpe meg å få familien min i sikkerhet, sier han og fortsetter:
– Jeg hadde egentlig bestemt meg for å reise tilbake til Syria nå dersom de ikke fikk komme til Norge, sier han.
Kom via Hellas
Han kom båtveien via Hellas i 2015. Bilal var innom Oslo, og et mottak i Grong før han havnet i Meråker hvor broren og familien bodde.
– Det har vært tre tunge år. Jeg har ikke klart å konsentrere meg om å lære språket, jeg har bare tenkt på familien hjemme i Syria, sier 33-åringen.
Meråker har strålende vær og sola steiker over fotballøkka utenfor huset. Hadel serverer saft med isbiter til barna og de andre gjestene.
– Jeg gledet meg veldig til å møte mannen min igjen. Jeg ble litt sjokkert da jeg så han på flyplassen for han hadde så langt hår. Jeg sa han måtte vente en dag før han klipte det av, sier hun med en latter.
Saken fortsetter under bildet.
Bilal forteller at han reiste fra Syria da han fikk brev fra militæret med beskjed om å delta i krigen. For ham var det uaktuelt å drepe eller bli drept. Men både foreldrene og lillebroren er fortsatt i Syria.
Han beskriver tre tunge år hvor den eneste kontakten med familien har foregått over skype. Den nå fire år gamle dattere har likevel åpenbart ikke glemt hvem pappa er, tross den lange tiden fra hverandre.
– Hun har ikke glemt meg. Jeg har snakket med henne mye på skype, og de har bodd hos foreldrene mine i Damaskus og de har naturligvis snakket mye om meg, sier han.
Pappajente
Brorens tre gutter sitter på gulvet og leker med lego. De eldste har bodd her siden 2014 og snakker flytende Meråker-dialekt. Lille Maria på 4 år har ikke sett det yngste søskenbarnet Mourad (3) før. Han er født på Sykehuset Levanger etter at familien kom til Norge.
Nå konsenterer 4-åringen seg om å plassere prinsessediademet og jukseørepynten på riktig sted.
– Hun var pappajente fra hun var født. Det var ofte jeg som ga henne melk, og hun pleide å sovne på armen min, sier han.
Da mor og datter sto på flyplassen på Værnes i forrige uke, var det en veldig spent mann som ventet med blomster.
– Han var så glad at han gråt, forteller svigerinnen, Rawan Allaw (28).
Begynner i barnehage
Rawan og Bilals bror var den første syriske familien som kom til Meårker. De bodde i samme blokk som Bilal og Hadel i Damaskus før de reiste.
Det har betydd mye for Bilal å ha broren og hans familie i Meråker i årene som har gått fram til familien hans fikk komme til Norge.
– Han har hatt det veldig tungt i perioder. Han har vært lei seg og fortvilet. Den første søknaden om å få familien hit var negativ. Vi fikk beskjeden like før jul, og skyndte oss å klage før juleferien startet. Til slutt fikk hun opphold på huamitært grunnlag, forklarer Rawan.
Nå skal Maria begynne i barnehage, og Hadel skal begynne på norsk-kurs. Bilal har fortsatt skole igjen å gjennomføre i Meråker.
Den lille familien på tre ser fram til å ta fatt på livet sammen. I huset som Bilal har pusset opp før familien kom. Og en kattepus er også på plass.
– Det er veldig trygt og godt for unger å vokse opp her, nå skal vi integrere oss og bli kjent med Meråker sammen, sier de.