Leif Karsten Haugen, islandshestentusiast og eier av Meråkerfjell Ridesenter, tar ansvar hvis noen tviler. I hvert fall når han leder en flokk med barn.
Ut fra Meråkerfjell Ridesenter setter 21 stødige islandshester kursen for fjellet. Blant klegg og kratt går rideturen nokså knirkefritt, for denne ruten har de unge rytterne fått god trening i. Flokklederen, Leif Karsten Haugen, må imidlertidig snu seg når en av hestene ser sin mulighet til å forsyne seg av det grønne som gror i veikanten.
– Har du mista rattet?, roper han til jenta som prøver å styre hesten videre.
I løpet av rideleiren er Leif og barna ut på ridetur rundt seks timer hver dag.
– Man må ta et ansvar hvis noen tviler. Hvis skrekken sprer seg til de som rir, så sprer den seg videre til hestene, forteller Leif.
Henger seg ikke opp i detaljer
Leif har opplevd både ett og annet på sine utallige fjellturer, slik som 62 mm. nedbør i løpet av en ridetur og små fjellbekker som plutselig blir til store elver. Han er opptatt av å fremstå som en trygg leder som ikke tviler på beslutningene sine – derfor kan han ikke henge seg opp i små detaljer.
– Jeg har blitt skremt noen ganger, men jeg kan ikke gå rundt og tenke på det. Hvis en av jentene faller av i blautmyra så kan jeg ikke henge meg opp i det neste dag. Da blir hodet mitt fullt av gørr.
Selv om han har godt mot uansett vær, forholder han seg likevel etter fjellvettreglene.
– Det er ingen skam å snu, og jeg endrer planene etter hvert. Jeg rir heller med været enn mot været.
– Men man kan alltids anmode vår herre om godt vær, tilføyer kona Turid Haugen.
– Og være godt fornøyd om ønsket blir innvilget, fullfører Leif.
Har aldri angret
Det er snart 20 år siden ekteparet Haugen begynte med avl og bruk av islandshester, og i dag går hestegården godt med fullbookede rideleirer og flere henvendelser fra folk og firma.
– Før vi begynte med hest hadde vi to årsverk med sau. Det var en stor psykisk og økonomisk belastning da jerven ikke lot de være i fred, så da begynte vi heller med hest. Det har jeg aldri angret på.
Saken fortsetter under bildet.
Leif og kona synes det er artig å holde liv i ridesenteret, enn så lenge.
– Vi har ikke pensjonert oss ennå, og skal holde på i noen år til. Det er forferdelig artig å skape trivsel og glede for folk, og jeg får abstinenser om jeg ikke har et prosjekt på gang, sier han.
Leker i naturen
Leif sin rideleirfilosofi går ut på å få barna ut i skog og mark, og derfor tilbringer de lite tid inne i ridehallen.
– Vi er primært fjellryttere. Vi får likevel til lek med hestene, som hopper over bekker og andre naturskapte hinder. Barna blir cowboyer etter kort tid.
Ukene med rideleir går sin gang før fellesferien, men Leif får likevel besøk store deler av året.
– Det er noen som kommer og går litt sånn som de vil her. Man blir som en stor familie.
I sommer samarbeider han med Røde Kors som arrangerer «Ferie for alle». Da kommer det rundt 80 personer til ridesenteret, som ikke har råd til å feriere på egen regning.
– Da skal vi tilpasse opplegget slik at alle får muligheten til å bli med opp på fjellet.
Fikk bade med hestene
Denne dagen er det så varmt at barna skal få ta med hestene ned til vannet. Maria Malen Johansen (9) og Selma Johansen Lingstad (10) er to av hestejentene som er ivrige etter å bade.
– Jeg har lært mye mens jeg har vært her, som å svinge hesten med tøylene, og ha på grime og annet utstyr, forteller Maria.
Saken fortsetter under bildet.
Hestene som Maria og Selma bruker på rideleiren er visstnok kjærester.
– De er veldig glade i hverandre, og de er kjempesøte. Jeg har lyst på egen hest, forteller Selma.
Rakel Lerfald Størset (11) har ridd på ridesenteret før.
– Jeg synes det er så snille hester her, og jeg blir nok med på leir neste år også, sier hun.
– Klar tale
Betty Steinsvoll er lærling ved ridesenteret, og har to år igjen med arbeid før hun kan kalle seg hestefagarbeider.
– Jeg gikk TIP og IT-teknikk på videregående, men fikk ikke lærlingeplass. Leif ordnet derfor med å få ridesenteret godkjent som lærlingeplass, slik at jeg kunne begynne her, forteller hun.
Saken fortsetter under bildet.
Betty har trødd rundt på ridesenteret helt siden hun var tre år gammel. Til og med under friåret sitt fra hest så hang hun her i stallen, hvor hun nå har tre egne hester.
– Det er et krav at man får medarbeidersamtale hvert halvår på lærlingeplassen, men jeg og Leif har det hver dag. Det er klar tale begge veier, sier hun og ler.
Betty har flere potensielle planer for fremtiden. En av dem innebærer å starte sitt eget ridesenter hvis hun tar over gården etter foreldrene.
– Hvis jeg klarer å ri på meg større renommé gjennom konkurranser, så kan jeg ta i mot hester for trening i gangartsridning.
Båndet til Meråkerfjell Ridesenter forsvinner ikke etter at Betty får fagbrevet sitt.
– Det blir rart å slutte. Jeg kommer nok til å være her hver dag hvis jeg har mulighet.