Vigdis Aune var assistent for regissør Stein Winge da slottsdramaet Lucie ble framført på Steinvikholmen for aller første gang. Ja, det var kaotisk. Ja, samtlige deltakere hadde hatt en farlig bratt læringskurve.

Og ja - da premieren var over, gikk folk ut med tårer i øynene. Dramaet om Lucie og den umulige kjærligheten til Nils Lykke, brente seg fast i sinnet hos publikum som var til stede på premieren blant de gamle murene på holmen.

Mange minner

I disse dager er det 25 år siden Lucie ble framført for aller første gang. Et lite utvalg av de flere hundre som på en eller annen måte var engasjert i oppsettingen, har denne uken vært samlet på Steinvikholmen for å tenke bakover, for å minnes, og ikke minst for å dele gode historier. Dem er det mange av!

- Om vi hadde visst hvor mye jobb Lucie førte med seg, hadde vi vel aldri begynt, sier Astrid Vikaune, Steinvikholmen-operaens mor.

Nei, verken hun eller noen av de andre entusiastene som hadde bestemt seg for å satse på musikkspill, var klar over hva de hadde gitt seg ut på.

Øverste hylle

Etter at tanke hadde fått modne en tid, ble det dannet et styre i 1991. Det nye styret la lista høyt. De engasjerte en av landets mest kjente forfattere, Edvard Hoem til å skrive teksten. Oppdraget med å lage musikken gikk til en mager fyr med massiv hårmanke. Men som komponist er nok Henning Sommerro minst like kjent som forfatteren Edvard Hoem.

Og så endte man altså opp med Stein Winge, en av landets mest kjente og renommerte teatermennesker, som regissør - i mange sammenhenger «en løs kanon på dekk», som daværende regiassistent Vigdis Aune uttrykker det.

Manglet strøm

- «Lucie» har vært omtalt som det største kulturløftet i Stjørdal i moderne tid. Faktum er at ingen av oss visste noe om dette da vi satte i gang. Men arbeidet rullet og gikk til sommeren 1993. Da oppdaget vi at el-anlegget på borgen knapt ga mer strøm enn at det rakk til en 60-watts lyspære. Til alt hell var den lokale sjefen på e-verket med i orkesteret. På rekordtid fikk han på plass et nødvendig el-opplegg. Like uventet oppdaget vi at det fantes noe som het flo og fjære. Dermed måtte det bli bru, fortalte Ole Hammer, styrets pressekontakt den hektiske sommeren 1993.

Dugnadsånd

Men kaoset var bare én side av det hele. Innsatsviljen, dugnadsånden, ansvarsfølelsen, stå-på-humøret - de som var med på slottsdramaets fødsel, minnes denne siden minst like mye som kaoset.

- Alle tok ansvar! Sånn var det bare. Vi hadde ikke mulighet til å følge opp detaljer, men vi opplevde aldri at det som skulle gjøres, ikke ble gjort, fastslår Astrid Vikaune.

Og det var mye som skulle klaffe, og som de ansvarlige måtte selv finne ut hvordan de skulle løse oppgaven. Ifølge Harald Halvorsen, en av de ansvarlige for metallarbeidet, gikk det med 3,2 tonn stål for å lage tribuner til 1400 tilskuere. Men hver del måtte ikke veie mer enn 75 kilo, slik at to mann kunne bære den på plass. Det tok flere uker å få alt på plass.

Logistikken var rett og slett et komplisert puslespill. I tillegg skulle man lage kostymer, man hadde en sminkegruppe, man måtte ha orkester og et kor, man skulle ha rekvisitter, man trengte soldater, nonner, munker, statister, dugnadsfolk - jo, utfordringene sto i kø for de mange som hadde det praktiske ansvaret for at alt var på plass til rett tid.

Finkultur

For 15 år siden var begrepet «opera» fortsastt forbundet med finkultur. Derfor satset styret på musikkteater, som slottsdramaet Lucie ble omtalt. Først fem år etterpå, i 1997, ble det opera på Steinvikholmen.

- Det var utvilsomt klokt å satse på musikkteater framfor å bryte seg på opera med en gang. «Lucie» førte til at Stjørdal kommune ble mer bevisst på hva kultur kunne skape. Samtidig gjorde det ruinene på Skatval mer kjent for folk flest, mener Alf Daniel Moen, Stjørdals ordfører i premiereåret 1993.

Han gir klart uttrykk for at «Lucie», og etterfølgeren «Olav Engelbrektsson», har vært med på å løfte den kulturelle selvfølelsen hos stjørdalingene. Stedet lå ikke lenger i den kulturelle skyggen av Trondheim.

Buskspæll

Jon-Anders Myrvang, kommunens kultursjef på den tiden, er ikke snauere i sin karakteristikk. Oppsettingen på den vesle holmen utenfor skatvalslandet fikk begeistret omtale, ikke bare i lokalpressen, men også i hovedstadspressen.

Ifølge Myrvang var fylkeskultursjefen i Nord-Trøndelag, verdalingen Rolf Vestvik, åpenbart imponert da han kom med sin karakteristikk etter å ha sett forestillingen:

«Spelet på Stiklestad blir mer som et buskspæll sammenlignet med dette!»