Heller Halloween enn HalloVenn

Artikkelforfatteren mener at ungene må få anledning til å gå inn i mørket og gjøre det til sitt eget denne ene dagen. 

Nyheter

Det nærmer seg Halloween, og i år, som i fjor, er jeg gledelig gira. Jeg er med andre ord en av dem som ønsker denne Mørkets Høytid raust velkommen. Konseptet HalloVenn derimot, er jeg mildt skeptisk til.

 HalloVenn er et arrangement som blir avholdt i flere byer rundt om i landet den 31. oktober. Det har som mål å være et positivt alternativ til halloweenfeiringen, med dens fokus på hekser, djevler og hodeskaller. Barn inviteres til å kle seg i koselige kostymer, og gjøre noe positivt og gøy sammen! Det virker jo riktig så hyggelig, så hvorfor blir jeg så trist når jeg hører om det?

  Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Kanskje er det bare meg, men jeg synes det er synd at fokuset er på at dette skal være et uskyldsrent alternativ til halloween. Litt som at «de snille barna kommer til oss, mens de slemme springer rundt ute i mørket med onde hensikter». Mest sannsynlig er det ikke dette arrangørene tenker, men likevel er det de vibbene jeg får.

 HalloVenn-Party har som mål å skape toleranse og vennskap, sier de. Mellom de utvalgte barna som møter opp hos dem, vel og merke. For de vil nødig inkludere alle spøkelsene, skjelettene og monstrene, de som fryder seg ved det skumle og synes det er gøy. Disse tolereres nemlig ikke i de innendørs, trygge omgivelsene denne kvelden.

 Jeg skjønner at mange foreldre ønsker HalloVenn velkommen. At de ønsker å unngå ansamlingene av blod og gørr og hoggtenner som dukker opp i slutten av oktober, som skremmer de minste så de ikke får sove om natta. Alle foreldre har en innebygd beskyttelsesmekanisme når det kommer til barna sine. Jeg også.

 Derimot føler jeg ikke at halloween er noe ungene behøver beskyttelse for, tvert imot. Noe av det jeg synes er best ved feiringen, er nettopp at barna får anledning til å gå inn i mørket og gjøre det til sitt eget. Denne ene dagen i året er det lov til å skumle seg, skremme, og kanskje bli skremt selv. Denne ene dagen får de til og med være litt rampete, ringe på dører å «true» seg til godteri. Ja, de ser skumle ut, disse smådjevlene som dukker opp på døra. Men bak de skrekkelige maskene er det (stort sett) snille, høflige og glade barn, som koser seg sammen i fellesskap ute i høstmørket.

 Og hvem vet, kanskje har ungene godt av å kjenne på at det finnes både lyse og mørke dager? Livet er som kjent ikke bare roser og regnbuer, selv om vi selvfølgelig skulle ønske det. Gjennom halloweenfeiringa kan vi utforske «the dark side» innenfor trygge rammer. Hva er spøkelser? Hva skjer etter døden? Er det ikke rart å tenke på at vi alle er vandrende skjeletter? Og finnes det egentlig hekser? Ved å gi dem svarene på dette, vil kanskje ikke mørket virke fullt så skummelt heller.

  Det er så mye som er bra med halloween, at jeg synes det er synd å stenge ungene inne i en hall med pastell og neonlys, stappe sukkerspinn i ørene på dem og fôre dem med brus og kaker til de glemmer alt som er ubehagelig.

 Når det er sagt, vil jeg legge til at HalloVenn helt sikkert er et supert opplegg. Jeg har ingen tvil om at barna som får lov til å være med på dette arrangementet sikkert koser seg i bøtter og spann. Spørsmålet mitt er HVORFOR må det være i stedet for, og ikke i tillegg til? Hva med å flytte hele greia til februar, for eksempel, til den lystige karnevalstida der denne typen fester hører hjemme? På den måten vil de kunne inkludere flere barn, også de som normalt feirer halloween. Hvis de har et så sterkt ønske om å gjøre Norge til et bedre sted, som de så nydelig uttaler på nettsiden sin, og legge til rette for at alle skal være venner, hadde det ikke vært bedre å åpne for at alle får delta? Sånn som det er nå blir jo ungene nødt til å velge, mellom lys eller mørke, snill eller slem, HalloVenn eller halloween.

 Vennlig som jeg er (selv om jeg elsker halloween), vil jeg avslutte med å ønske gjengen bak HalloVenn all mulig lykke til 31. oktober. Jeg håper alt går lekende lett, og at alle barna koser seg maks. Selv har jeg planer om å iføre meg heksehatten, og møte alle som ringer på med et stort glis mens jeg kaklende spør: Er det noen slemme barn heeer?

 Vibeke Dahn