En bekymret far til en frustrert datters tanker:

«Jeg gidder ikke rekke opp hånda for å spørre om hjelp lenger»

Far og datter kjenner ikke seg igjen i suksesshistorien de mener fortelles rundt reduksjonen i spesialundervisning ved Halsen Undsomsskole.   Foto: Bjørn Fuldseth

Nyheter

Jeg leser, ser og hører om suksesshistorien rundt spesialundervisning ved Halsen ungdomsskole, og kjenner ikke igjen dette i det jeg hører fra min datter som går på denne skolen. Jeg kjenner heller ikke igjen dette i mine samtaler med lærerne, og heller ikke fra foreldremøtene.


 

Halsen ungdomsskole har kuttet spesialundervisningen med 15 prosent på noen få år. Det høres jo helt utrolig ut! Og det er det! Ordføreren kaller det en suksess. Kunnskapsministeren har vært på besøk, og berømmer dette. Hvordan i alle dager kan de kalle dette en suksess, når det så vidt er i startfasen? Skolen har flyttet ressurser fra spesialundervisning til to-lærersystem i klasserommene, noe jeg har stor tro på. Men i samtaler med lærere ved skolen, kommer det fram at dette gjelder i bare 5 timer i uka.

Resten av tiden må en lærer tilpasse undervisninga i klasserommet uten at elever med behov for spesialundervisning får ekstra støtte. Her begynner det å skurre i mitt bekymrede hode. Lærerne forteller videre at de få timene de er to lærere i klasserommet, må den ene læreren undervise, og den andre bruker all tid på holde elever som ikke klarer å tilpasse seg klasseromssituasjonen rolig. Det betyr at de som kanskje skulle hatt litt ekstra hjelp, ikke får dette.

Min datter går på 9. trinn. Undervisningssituasjonen preges av mye uro, og læringsmiljøet preges av dette. Hun er frustrert over at de urolige guttene ødelegger undervisninga, og dermed hennes læring. Hun prøver så godt hun kan, både på skolen og med lekser, men har begynt å gi opp. Jeg som bekymret far har ofte samtaler med min frustrerte datter om dette, og det kommer stadig vekk tårer nedover kinnene hennes.

«Vi er ikke like plastikkbiter på et samlebånd, men ulike individer som trenger ulike ting», har hun sagt flere ganger. «Jeg gidder ikke rekke opp hånda for å spørre om hjelp lenger, for læreren rekker ikke hjelpe meg allikevel». Min datter er frustrert. Og hun tenker ikke bare på seg selv. «Hva med de med lese- og skrivevansker? De må stort sett klare seg selv uten hjelp… Og læreren gjør sitt beste. Det er synd på lærerne også!»

Hun reagerte også på hvilke elever som ble dratt fram i media. De har aldri hatt behov for spesialundervisning, og klarer seg godt i klasserommet. Hvorfor ville de ikke snakke med de som har det vanskelig på skolen? Hvorfor var de ikke i de vanskelige klassene?

Som bekymret far er jeg redd suksesshistorien er et forsøk på innsparing i det lengre løp. Slik jeg har forstått systemet, får skolene tilført midler ut fra elevtall, og ekstra midler for hver enkelt elev som er tildelt spesialundervisning over et visst antall timer i uka. Hvis man da bare kan kutte slike timer og sakkyndige vurderinger, hvordan skal da kommunen vite behovet hver skole har?

Etter mediaoppslagene i det siste spurte min datter om man kunne kalle det tidlig innsats på ungdomsskole. Tidlig innsats må jo starte når eleven starter på skolen. Og jeg må si meg enig med henne. Tidlig innsats bør jo starte tidlig, kanskje allerede i barnehagen!

Som bekymret far lurer jeg på om politikerne og administrasjonen i Stjørdal kommune har kontakt med de som faktisk står i dette i hverdagen. Det jeg hører fra lærere og elever kontra det ordfører Ivar Vigdenes og media sier får meg til å lure på om kommuneledelsen er på samme planet som lærerne og elevene.

Jeg som bekymret far til en frustrert elev håper virkelig elevene som har lovpålagt rett til spesialundervisning får det tilbudet de har krav på, men at de som ikke har krav på spesialundervisning også får den undervisninga de har krav på. Slik det er nå i min datters klasse, fungerer det ikke slik. Og det er ikke lærernes skyld! De gjør det de skal, og mere til, men det hjelper ikke når elever som hadde hatt bedre av et alternativt opplegg nå sitter i klasserommet, og læringsmiljøet ødelegges.

Det er ikke disse elevens skyld! Skylda legger jeg på de som sitter og bestemmer, ledelse og politikere! Det er de som bruker våre barn som prøvekaniner. Få ned spesialundervisninga, men gjør det på en slik måte at hverken de som trenger den eller de om ikke har krav på den taper på løsninga. Slik jeg opplever forsøket på Halsen ungdomsskole, er det en midtimellomløsning som går utover alle!

Bekymret far til en frustrert datter på Halsen ungdomsskole