«Hjernen min har ommøblert seg selv og laget et eget rom for usikre framtidsutsikter»

6-åringen har i lekse å skrive dagbok hver dag. 19. mars kunne han melde at koronaviruset sprer seg. Og at det er sol, skriver Bladets sjefredaktør Linn K. Yttervik. Tegning: Olav Yttervik Helgesen 

Nyheter

De siste ukene har vært surrealistiske for oss alle. Og det er mye vi skal ta inn over oss. Som redaktør består store deler av dagen min av å produsere nyheter og å lese nyheter. Men sjelden har jeg konsumert så mye som de siste ukene. Jeg sluker nyheter. Både lokale og internasjonale.

Hjernen min har ommøblert seg selv og laget et eget rom for usikre framtidsutsikter. Et rom som jeg forsøker å oppbevare meg minst mulig når jeg vikarierer som lærer for ungene mine. For da snakker vi om trekkfugler som kommer tilbake og hvor mye det koster for 14 kilo poteter dersom ett kilo koster 11 kroner.

Over natta har svært mange av oss fått rollene snudd opp ned. Mens hjernen tar inn over seg Ernas nye tiltak om stengte skoler og sosial distansering, oppdager vi at tredjeklassingene subtraherer på en helt annen måte enn det vi gjorde. Leser om Jesus, profeten fra Nazareth som ble hyllet med palmeblader da han red inn i Jerusalem på en eselfole. Lar førsteklassingen bake sin aller første kake helt alene. Vi står på hode i gymtimen som utøves på kjøkkengulvet og krangler om når det skal være friminutt. Og vi gjør så godt vi kan med å sjonglere dette med den egentlige jobben, annenhver dag, og på kvelds- og nattestid.



Samtidig synker det inn at jordkloden har blitt mindre enn den noen gang har vært. At ulike land er avhengige av hverandre og at det som skjer på den andre siden av jorda har enorm betydning for oss. På smittekartet har nok et land blitt rød sone. Jeg sitter på do og leser en rapport om hvorfor dødeligheten er så høy i Italia, registrerer fra kjøkkenbenken at det er krise på sykehusene i Madrid. Jeg står i kø på Rema 1000 (i god avstand fra kunden foran meg) og leser at forskere på Island har funnet ut at små barn ikke smittes like lett som voksne. Hjernen tar inn, prosesserer og bearbeider. Den prøver å få brikker til å falle på plass i en ny verdensforståelse.

Kommentaren fortsetter under bildet.

Linn K. Yttervik er sjefredaktør i Bladet.  

 

I løpet av en dag skal hjerne og følelser prosesserer permitteringer, besteforeldre på Gran Canaria, nye smittetilfeller, en onkel som har fått påvist smitte, folk som hamstrer dopapir, regjeringens hyttenekt, begrensninger på hvor mange som slipper inn på apoteket samtidig og stadig nye dødsfall.

Så er den innom gangetabellen en snartur og spørsmål om å smøre ei skive før den er i gang igjen:

Nytt smittetilfelle i Stjørdal, råd om å sprite hendene etter man har fylt diesel, økonomer som er positive, økonomer med dommedagsprofetier, at det ikke har vært flere arbeidsledige siden 1945, paralleller til spanskesyken, svak krone, lavere rente, ferieturen som gikk i vasken, grensa som er stengt, nå er det faktisk tomt for dopapir på ordentlig for vi hamstret ikke, tips til hvordan du takler hjemmekontor, hår som blir grå når frisørene stenger, barn som sitter i flyktningeleirer og egne unger som savner turntrening, venner og klassekamerater.



Og 17. mai som ikke blir helt som normalt. Men det blir sommer og det blir sol, svarer jeg 6-åringen.

Så går vi i gang og lærer 8-åringen om sammensatte ord. Og snakker litt om det engelske vokabularet for kjøkken og bad. Og tenker at dersom verden blir normal igjen skal jeg i alle fall kjempe for en lønnsøkning for lærerne. Og renholderne. Og de som jobber innen offentlig transport. Og dagligvare. Nevnte jeg helsearbeiderne? Ja, alle de som er i førstelinja i krigen mot et usynlig virus.

Å ta inn over seg det som skjer med verden er ikke enkelt for en utrent hjerne. Vi føler at verden har forandret seg. Og det har den. Vi vet at det er midlertidig. Men det føles ikke slik. Vi skjønner at ting kommer til å bli annerledes. Akkurat som det ble annerledes etter 9/11. Vi vet bare ikke helt når og hvordan.

I en artikkel i Harward Business Review beskriver en ekspert fasene vi har vært innom som en kollektiv sorg. Benektelse: Viruset vil ikke ramme oss. Sinne: Jeg må være hjemme mot min vilje og avstå fra hobbyer og sosiale sammenkomster. Kompromisser: Ok, jeg kan gjøre dette i to uker, men så må ting bli bedre ok? Og så tristhet: Jeg vet ikke når dette vil ende. Til sist aksepterer vi: Dette skjer: Jeg må finne ut hvordan jeg skal gå videre med dette. I aksepten ligger kontrollen: Jeg kan vaske hendene mine, jeg kan holde meg på to meters avstand og jeg kan jobbe hjemmefra – for eksempel.



I en forvirrende strøm av nyheter, tiltak og forandringer tviholder vi på tanken om at dette er forbigående. Historien har i det minste lært oss det. At vi overlever dette. Og kanskje går det til og med an å finne en smule mening med det hele: Vi kan ringe hverandre, vi kan bry oss om hverandre, vi har teknologiske muligheter som gir oss muligheter vi ikke kom på at vi hadde.

Og oppi det hele er det mye som er som det fortsatt var: Kjøkkenbordet er laget av tre. Sofaen står der den sto i går. Kaffekoppen er rund. Den beige votten har et hull i seg. Hunden trenger en luftetur. Vi puster inn og vi puster ut. Vi fortsetter å bry oss om hverandre og holder fast på ideen om at dette skal gå over. At det blir bra igjen.

Linn K. Yttervik, sjefredaktør