– Jeg har posttraumatisk stress. Hvis jeg hører noen som graver i nærheten, «ser» jeg døde kropper. Det er grunnen til at jeg i dag dessverre er utenfor arbeidslivet, sier Geirr Hagen fra Stjørdal.

Han har mange utenlandsoppdrag bak seg. Han har tjenestegjort i Libanon, han har vært på oppdrag i Bosnia, Makedonia og Kosovo. Han har opplevd ting som fortsatt plager ham, mange år etter. Nå er han erklært 90 prosent ufør.

– Man kan dytte dem bort, og det kan gå bra en stund, kanskje i flere år. Men før eller senere kommer de tilbake, sier han.

Marerittene melder seg titt og ofte som følge av det han har opplevd. Samtidig prøver han å gå videre, uten å la vonde minner prege tankene altfor mye. Han vil ikke sitte hjemme, grave seg ned i mørket og gruble.

– Da går det galt, fastslår han.

Massegraver

I Bosnia var Hagen tilknyttet et norsk feltsykehus. Dermed måtte han være med på å åpne massegraver etter massakrene i Srebrenica, der serbere i løpet av noen få dager drepte flere tusen muslimske gutter og menn.

– Når man står der i full vernedrakt og løfter opp døde kropper – den yngste kunne være bare et par år, de fleste av dem skutt i hodet – da blir man ganske påvirket av det, sier han.

Under krigen i Bosnia hadde som kjent flere tusen muslimske bosniaker søkt tilflukt i Srebrenica, en by som sto under FN-bskyttelse, og som de trodde ville være et sikkert tilfluktssted.

Det viste seg å være en falsk trygghet. Byen ble likevel inntatt av serbiske styrker.

Noen av dem var iført FN-uniformer. Etterpå opplevde også norske soldater i FN-tjeneste at bosniere kastet stein etter dem.

– For dem var en FN-soldat en FN-soldat, fastslår 50-åringen tørt.

Fast møtested

Latteren smeller mellom rosa vegger i andreetasjen over Johnsen-kafeen øverst i Kjøpmannsgata i Stjørdal, der 12 personer – ti mannfolk og to kvinner – har benket seg rundt et langbord.

Lokale veteraner fra utenlandsoperasjoner møtes hver fredag til sosialt samvær, til en hyggelig prat og til . Fra venstre: Arve Øian (Libanon), Mihaly Køteles (Libanon), Svein Belsvik (Gaza, Sinai), Arne Thingstad (Midtøsten/Libya), Geirr Hagen (Libanon, Bosnia, Kosovo, Makedonia), Sigmund Borsethaug (Libanon, Makedonia), Ivar Bremseth (Gaza), Thorbjørn Bjugan (Libanon), Jorun Lundemo (Libanon), Terje Gulaker (Libanon), Svein Arne Risvold (Kosovo, Egypt/Israel) og Ida Lerfald (Libanon, Bosnia). Foto: Ivar Værnesbranden

Her har de sitt faste møtested, veteraner som har tjenestegjort i utenlandsoperasjoner som norsk militært personell har vært engasjert i. Her har de et sosialt fellesskap, her kan de dele erfaringer og felles opplevelser som de kan snakke om.

Men praten handler ikke først og fremst om opplevelser fra «gamle dager», fra tiden da de tjenestegjorde i utlandet. Her går skravla om alt mulig, om løst og fast. Her skratter de over en god historie, her går praten lystig rundt bordet.

– Jabbkailltræff, gliser en av dem.

– Snakk for dæ sjøl! kommer det kontant fra motsatt side av bordet.

Vonde minner

Samtidig har de det felles at mange av dem har opplevd ting som er fremmed for folk flest, opplevelser som setter sine spor. Derfor kan de andre merke det om noen sliter, om noen kanskje trenger å snakke om vanskelige minner for å lette trykket på sinn og tanker.

Det kan være lettere å ta den vanskelige samtalen, å åpne seg og fortelle om det som tynger, for andre som skjønner dem og vet hva dette handler om. Det er trygt å være i et fellesskap med andre som har opplevd det samme som deg selv.

For de har omsorg for hverandre. Det vet at det ikke alltid er like lett å komme hjem fra oppdrag i konfliktområder og skal prøve å bearbeide tankene i ettertid.

Som en av dem uttrykker det: «En gang soldatbror, alltid soldatbror».

Veteraner fra utenlandsoperasjoner er stolte over innsatsen de har gjort i konfliktområder. Foto: Ivar Værnesbranden

En kasse øl

Tidligere kunne hjemkomsten fra tøffe utenlandsoppdrag være så som så. De forteller at karene gjerne fikk en kasse øl og kort og grei beskjed om «kom dere hjem». Hver enkelt fikk sørge for seg selv. Én forteller om en ilter kaptein som «bjeffet til oss» da de landet på Gardermoen.

Det var hjemkomsten den gang.

Men etter hvert har forsvaret forstått at soldater som har forskjellige erfaringer med seg i bagasjen hjem, har behov for å bearbeide tanker og følelser. Nå venter et helt annet mottakerapparat på dem når de setter bena på norsk jord etter endt oppdrag.

– Siste gang jeg kom hjem, det var i 2011, ble vi møtt på skikkelig vis. Hele styrken ble mottatt samlet, vi ble undersøkt av lege, og alle fikk en personlig samtale med kvalifisert personell. Her hadde den enkelte også muligheten til å be om hjelp, forteller en av dem.

Forsvaret har også etablert et eget veteransenter, Bæreia ved Kongsvinger, med tilbud rettet mot veteraner og deres familier.

Veteranplan

Veteranene venter nå på en egen veteranplan for Stjørdal kommune, slik kommunestyret har sagt at kommunen skal ha.

– Et enstemmig kommunestyre har vedtatt at Stjørdal kommune skal lage en egen veteranplan. Vedtaket sier også at det må bli reist et minnesmerke i sentrum over falne, og at det skal være et arrangement i kommunal regi hver 8. mai for hele befolkningen. Vi syns det går tregt, men vi er lovet at kommunestyret skal vedta en veteranplan på det siste møtet sitt før sommerferien i år. Vi er spent på om det skjer, sier Jorun Lundemo.

Hun har selv deltatt på to kontingenter i Libanon, og hun er en av dem som har engasjert seg for å få på plass en lokal veteranplan.

– En veteranplan sier noe om hvordan kommunen skal forholde seg til militære veteraner og ta vare på dem, sier Jorun Lundemo, som selv er veteran fra FN-tjeneste i Libanon. Her sitter hun mellom Thorbjørn Bjugan (t.v.) og Terje Gulaker. Foto: Ivar Værnesbranden

– En «veteranplan» - hvorfor?

– Fordi det er bestemt sentralt at alle norske kommuner skal ha en slik plan. En veteranplan sier noe om hvordan kommunen skal forholde seg til militære veteraner og ta vare på dem, blant annet når det gjelder psykisk helse. Der vet vi vet at mange sliter, flere enn vi tror, sier Lundemo.

Ulike årsaker

Hvorfor melder man seg frivillig til militære oppdrag i konfliktområder? Årsakene er like forskjellige som menneskene som har deltatt.

«Nysgjerrighet», sier noen. «Eventyrlyst», sier andre. «Spennende. Vi leste mye om det i avisene», sier noen. «Jeg kom hjem fra sjøen og hadde ikke noe å finne på. Så jeg søkte meg til Libanon», forteller en av dem.

Andre har ikke noe valg. De har vært yrkesoffiserer og ble rett og slett beordret. Utenlandsoppdrag var en del av jobben.

Utenlandsoperasjoner med norsk militær deltagelse startet like etter krigen. Allerede i 1947 ble én person sendt til Hellas for FN. Senere har det blitt mange, både personer og oppdrag.

Derfor er det stort sprik i alder, erfaringer og hvor de har tjenestegjort blant dem som gjerne møter opp rundt kaffebordet på Johnsen-kafeen. Den eldste av dem som ofte møter opp, er en godt voksen mann på 85 som var i Kongo rundt 1960. Så har du folk som var i Gaza på 1950- og 1960-tallet. Også disse er i dag godt voksne. En god del har erfaring fra Libanon, eller de har vært i Bosnia, Kosovo, Afghanistan, Afrika eller andre steder. Oppdragets karakter har vært forskjellig, og opplevelser, erfaringer og mengden dramatikk har variert.

Trønderne har vært sterkt representert på slike oppdrag. Det fins tall som sier at rundt 35 prosent av alle som har deltatt på utenlandsoppdrag, er fra Trøndelag. Det tilsier at det rundt om i fylket i dag kan være rundt 10.000 veteraner. Man regner med at rundt 400 av disse sogner til Stjørdal.

Dramatikk

Veteranene fra utenlandsoperasjoner har det til felles at de har vært med på noe som folk flest ikke har vært med på. Mange kan fortelle om gode minner, kulturopplevelser, vennskap, og ikke minst gode historier.

En hyggelig prat, en god historie og en en hjertelig latter er krydder i hverdagen. Fra venstre: Utenlands-veteranene Mihaly Køteles, Svein Belsvik og Arne Thingstad. Foto: Ivar Værnesbranden

Men en god del har også dramatiske opplevelser i bagasjen, opplevelser som kan dukke opp igjen flere år etterpå. Derfor vet de at det fins dem som sliter med tunge ettervirkninger.

– Er det konkurranse om hvem som har den mest dramatiske historien å fortelle?

– Nei. Det vil alltid være noen som vi vet har opplevd verre ting enn du selv. Og uansett om man har vært ute i første linje eller jobbet på depotet - en veteran er en veteran.

Vil ikke være syk

Veteranene som har deltatt i utenlandske operasjoner, er stolte mennesker. De vil helst ikke ligge andre til last.

– Det kan kanskje være bakgrunnen for at mange av dem er lite interessert i å stå fram. Vi vil ikke være syke, sier Geirr Hagen.

– Du selv - angrer du på at du meldte deg?

– Ja, av og til. Men jeg ville heller ikke ha vært det foruten.

– Hadde du svart ja om du fikk spørsmålet på nytt?

– Ja, jeg tror det. Men jeg ville nok ha tenkt meg om.