Søndag er det et år siden ulykka i Skjelstadmark. Den kunne kostet Ingunn livet, men tilfeldighetene ville at hun berget. I sammenstøtet med en traktor ble hegrajenta slengt av motorsykkelen hun var passasjer på og som kjæresten kjørte. Kjæresten og traktorføreren berga bra. Ingunn endte opp på sykehus med store skader i venstre bein, foruten en god del mindre skader. Det har vært et år fylt med smerter, slit og en porsjon bitterhet.

– Sjøl husker jeg ikke noe av de tre første ukene etter ulykka, men legene sier det er helt utrolig at jeg har kommet så langt som jeg har i dag, når de så hvilken tilstand jeg var i den dagen jeg kom inn på RiT. Jeg har fått hørt mange ganger at sjansen for å berge hodet med en slik medfart som jeg fikk, et svev på 19 meter gjennom lufta - via traktorhytta - er så godt som lik null. Men her sitter jeg nå. Ingunn smiler og kikker ut av vinduet fra leiligheten hun bor i sammen med mor Elin på Stokmoen. Det er ruskevær, men jenta som sitter i godstolen med fullt av stål i den ene foten og gips på den andre ville ikke brydd seg om regn og kulde hvis hun bare kunne fått løpt omkring igjen.

Ingunn er 23 år og har livet foran seg. Men det blir et annerledes liv enn hun hadde tenkt. Det er hardt for jenta som trente mye og var i konstant aktivitet inntil ulykkesdagen. – Jeg var ferdig med første året på sykepleierhøgskolen i fjor vår. Den utdanninga må jeg bare droppe. Også andre yrker jeg kunne tenkt meg, som førskolelærer og politi, er det bare å glemme. Jeg kommer ikke til å greie jobber som krever så mye av kroppens fysikk. Nå tenker jeg på å ta et fag på universitetet til høsten. Jeg må jo starte et sted. Psykologi kunne jeg tenke meg. Det vil jeg få bruk for uansett, for jeg ønsker å jobbe med folk. Kan ikke se meg sjøl i en jobbsituasjon hvor data spiller hovedrollen, for eksempel. Det blir fryktelig spennende å se hvordan jeg takler det å studere, legger Ingunn til. Seinere har hun også lyst til å dra omkring i skolene og snakke med ungdom om trafikk.

Et år på sykehus - med dager, uker og måneder i senga - og ved Munkvoll Rehabiliteringssenter på Byåsen, har gitt mye tid til å tenke. Fryktelig mye. – Til tider alt for mye. Så klart har jeg en del tunge stunder, men ofte ser jeg hvor heldig jeg tross alt har vært. Det har jo legene hele tida sagt, også. På Munkvoll var jeg blant de friskeste. Men jeg scoret dårlig på en del tester som viste at jeg hadde dårligere konsentrasjon og litt tregere innlæring etter ulykka. Derfor trengte jeg den behandlinga. Nå er jeg bra. Smak- og luktesansen som var borte et halvt år har også kommet tilbake. Det var forferdelig å være uten. Det var ikke artig å spise, forteller Ingunn. Hun var også plaga med dobbeltsyn de første månedene.

Related content