– Det var ikke lett å klare seg på 30 mål jord, med tre kyr og fire unger. Vi måtte tidlig ut å arbeide. Etter hvert ble ikke arbeidet bare en nødvendighet, det ble en livsstil, forteller Leif Hastadklev fra Skjelstadmark.

Han kom til verden i fredsrusen i mai i 1945. De voksnes glede over frigjøringen smittet tydeligvis over på den nyfødte krabaten. Han fikk med seg et godt humør som har fulgt ham i snart 73 år. En god ballast for en som skulle bli forretningsmann.

En tier i daglønn

Når tjente du dine aller først penger?

– Det var vel på potetplukking i seks-sjuårsalderen. Det var lange rader og lange dager og en tier i daglønn. Men jeg likte å plukke poteter. Og jeg ble ettertraktet som potetplukker. For når poteten var oppe av jorda om høsten, var det ikke uvanlig at bøndene sa at jeg måtte huske dem til neste høst også.

– Dette var før skurtreskerens tid, og det ble til at jeg fulgte treskemaskina fra gård til går med tresking på låven. Ofte hadde jeg jobben med å frakte vekk agnene. Alle som har vært «agnfut» vet at den jobben ikke var særlig behagelig. Støvet og snerpa sitter både i halsen, nesen og i klærne i dager etterpå.

Og lønna gikk til godterier?

– Nei, e du på styr! En nabo som var stedsagent for et forsikringsselskap hadde forsynt hver av oss ungene med en spareklokke som krevde minst 26 kroner per måned for å vise tidens gang. Klokka var nådeløs. Hvis vi ikke betalte sto den pal. Det var en skam å ha ei klokke som ikke tikket. Så der var det bare å betale!

Saken fortsetter under bildet.

I tillegg til bensinstasjonen satset Leif Hastadklev stort på bildeler. Først i kjelleren på Shell bensinstasjon, senere i egen forretningsgård i Stjørdal som et ledd i Mekonomen-kjeden. Her i delelageret på Mekonomen sammen med to medarbeidere. Tommy Husbyn (bak) og Omid Sardar. Foto: Arnulf Gresseth

Gederås skole

Utdannelsen tok han over sju år ved Gederås skole.

– Den var gull verdt og den ble mitt universitet. Lærerne Anna Solem og Arne Sten viste hva som skulle til for at salmevers, regnestykker og historie skulle klistres til hjernen livet ut. Men i spesielle situasjoner savner jeg engelsk.

Og Leif forteller om skoleveien som kun var et skispor og om sprettkalde vintermorgener der ungene kom inn i klasserommet til en rødglødende rundovn i et hjørne, og med islagte vinduer der et tjukt lag med is, etter hvert ble til vann som dryppet ned i golvet. Neste morgen var det det samme opp igjen.

Tømmerkjører

– Jeg fikk med meg framhaldsskolen, men da jeg nærmet meg 15 ble jeg hjelpesmann på en tømmerbil. Arbeidet besto i å rulle sammen stokkene, dra ut vaieren fra lasteapparatet og få den rundt lasten og styre stokkene på plass i lasset når sjåføren løftet med lasteren. Da hang jeg på enden av stokken til den lå der den skulle. Bilen skulle gå og jeg kom sjelden heim før i åtte-nitida på kvelden. Dette var et arbeid som jeg kom i god form av.

Hva med det som ble igjen til fritid?

– Det ble mye fotball om sommeren og ski vinters tid. Penger til fotballen skaffet vi oss med å arrangere fester i Vårtun. Vi hyret musikk som svingte, og Vårtun ble populært. Hvis du spør Jan Borseth i dag om han husker fotballfestene på Vårtun på sekstitallet så vil han nok nikke gjenkjennende og fortelle noen episoder fra den tida. Økonomien i fotballavdelinga gikk så det grein, og vi hadde det moro.

Og Borseth husker.

– Det var ettertraktet å spille til dans i Vårtun på denne tida. Det var faktisk favorittplassen vår. Leif hadde vært i Selbu på fest og bestilte oss omgående. Så det ble mye Vårtun etter hvert. Og jeg skal si det svingte, forteller trekkspillkongen Jan Borseth på telefonen fra Selbu.

Saken fortsetter under bildet.

- Da blir det 6.000 på hver da, sier Leif til Anita Pettersen fra Levanger - som eier den andre halvparten av sju år gamle Jaccaroo. Bildet er tatt i stallen på Leangen der hesten nettopp har sprunget inn 12.000 kroner. Leif er medeier i fem hester som gjør det godt på travbanen. Foto: Arnulf Gresseth

Alltid no’ godt fra Bergene

Og det var på en slik fest Leif traff det som skulle bli hans kone.

– Jeg solgte billetter i døra og plutselig sto det ei jente som gjorde et noe spesielt inntrykk på meg, forteller Leif.

– Vi kom i prat og vi danset. Hun het Astrid Alsethaug, og for å gjøre en lang historie kort, så skal den samme Astrid og jeg feire gullbryllup nå i sommer.

– Du skjønner, sier Leif:

– I daglig tale sier bygdefolket «oppå berga» om hjemgården min Og Astrid har gjort sjokolade-firmaet Bergenes slagord til sitt, nemlig «Alltid no’ godt fra Bergene».

I 1964 ble Leif innkalt til militærtjeneste. Da bar det til Jørstadmon på tvungen verneplikt, som det heter i visa. Her ble det en god del fritid. Og bøndene i Nannestad tok godt i mot en arbeidsvillig trønder med åpne armer og ga ham en høygaffel for å hesje med.

– Du verden jeg har hesjet mye gras på de kanter. I helgene haiket jeg hjem og jobbet på gårder i nabolaget. Det var lett å få haik for en i uniform, men allikevel, det gikk bort mye tid til venting i veikanten, så det ble til at jeg kjøpte meg en bruktbil.

Og så fikk Leif jordbruksperm. Mye jordbruksperm. Distriktslege Mytting i Hegra overbeviste Forsvaret om at jordbruket i dalføret ville falle tilbake til steinalderstadiet om ikke menig Hastadklev fikk perm. Så han var mye hjemme på arbeide den sommeren og høsten også.

Inn i bransjen

I oktober i 1965 fikk Leif arbeid på Hegra bensinstasjon. Da var han inne i bransjen. Den gangen var det betjeningen som tappet drivstoffet. Og enda var det smørenipler på bilene som måtte smøres hver uke. Sommerstid var det mye turister og særlig mange svenske busser med skolebarn som stoppet på bensinstasjonen.

Men de handler så lite, sa innehaveren. Det må vi få en forandring på, mente han som tappet bensin. Så da det kom busser med skolebarn, sto Leif ved pumpene og slikket på en feit jordbæris. Og resultatet ble at ungene sloss om å komme først fram til isboksen for å handle is. Og omsetningen økte.

Saken fortsetter under bildet.

Leif har vært en grei sjef, sa Ivar Lilleby, da de ansatte arrangert en fest for Astrid og Leif i Remyra grendehus i 2014. Som en æresbevisning fra de ansatte, fikk Leif ei Olav Thon-lue på hodet. Foto: Arnulf Gresseth

Så ble det noen år med litt forskjellig arbeid. Serviceemann på bensinstasjon, selger i Gartnerhallen, brannmann, drosjesjåfør skiftformann på Plastikken, helt til Shell søkte etter forhandler ved bensinstasjonen ved E14 i Stjørdal.

Første januar i 1973 ble en merkedag for Astrid og Leif Hastadklev. Nå kunne de slå inn drivstoffsalget på eget kassaapparat og begynne å opparbeide en kundekrets ved stasjonen igjen. Uten å ha tatt opp et øre i lån, men med en kreditt på 15.000 kroner over tre måneder hos Anco i Trondheim var de blitt drivere av egen bensinstasjon.

Flere og flere kunder fant ut at det var greit å fylle på Shell og omsetningen økte. Og arbeidsdager på femten timer ble ganske vanlig for eierne.

Astrid mi Astrid

– Astrid har så absolutt tatt sin del av arbeidet opp gjennom åra. I starten var det bare oss to, pluss min bror, Jarle Hastadklev, Lilly Solheim, Ivar Lilleby og Per Rognli som utgjorde arbeidstokken på Shell. I tillegg drev Astrid gatekjøkken ved stasjonen i over ti år. Stasjonen var åpen til klokken 22, men det var en sjeldenhet at vi klarte å droppe dagens omsetning i banken før midnatt, sier Leif.

Og det var ikke bare bensin og diesel om skulle omsettes.

For eksempel ble biltilhengere og reservedeler kjøpt og hentet i Østersund. Det var som regel kvelds- og nattarbeid. Det samme skjedde med utkjøring av jordbruksdiesel og fyringsolje.

– Vi måtte jo levere fyringsoljen når det var folk hjemme for å ta i mot, flirer Leif.

Etter hvert vokste både omsetningen og arbeidsstokken, men da kontrakten med Shell gikk ut i september i 2004, sto også nybygget til Mekonomen ferdig. Det var bare å flytte varelageret over plassen og fortsette der.

Du virker rolig og avslappet i en nokså stresset bransje. Hvordan?

– Jeg følger hestene våre på Leangen hver mandagskveld, og så trimmer jeg opp til Berrihytta tre kvelder i uka.

Du er jo et godt eksempel på at det går an å nå langt med en kryptisk skolegang?

– Jeg har savnet engelsk noen ganger underveis, svarer Leif.

Saken fortsetter under bildet.

- Takk for god jobbing, sier Leif Hastadklev til travtrener Jomar Blekkan som kusket Jaccaroo inn til en andreplass. Så lite skilte at det måtte målfoto til for å kåre vinneren. Foto: Arnulf Gresseth

Praktisk arbeid

Men matematikken fra Gederås har holdt godt for kalkulering av priser både på eksosanlegg og oljefilter.

– Jeg leser mye om ungdom som er skoletrette. Hvorfor ikke la dem komme seg ut i praktisk arbeid og gjerne oppmuntre dem til å starte med noe eget etter hvert, sier Leif.

I dag har det som begynte med en sjuåring som plukket poteter i Skjelstadmark vokst seg til et stort og solid foretak med en årlig omsetning på 250 millioner kroner. Med tankbiler, med Mekonomer i Hommelvik, Selbu, Haraldreina og Meråker, i tillegg til anlegget i Stjørdal. Astrid, Jan Håvard, Leif Anders og Liv Odny er medeiere. Alle bidrar med ansvar for sine spesielle felt.

Hvis du ser deg tilbake. Hvorfor har det gått så bra?

– Jeg begynte på null, og det har gått bare en vei. Ikke minst kan jeg takke gode medarbeidere for at det har gått denne veien.

Er du blitt rik?

– Nei, vi investerer etter hvert, så det er sjelden jeg ser noen penger.

Kan jeg få ta et bilde når du trener i mørket ved Berrihytta?

– Det må bli etter arbeidstid. Det er bedre du blir med til Leangen og ser på et skikkelig travløp en kveld.