– Jeg tror de følte at de kunne si det aller meste til meg, enten det handlet om kjærlighetssorg, problemer hjemme, eller trøbbel med hybelen.

Kristin Funderud (68) var elevenes faste kontaktpunkt. Hun skaffet dem hybel, hun kjente hver eneste en, hun tok hånd om mang en usikker 15-16-åring som skulle flytte hjemmefra for første gang.

– Jeg får stadig tilbakemeldinger fra gamle elever som sier at de fortsatt husker meg, sier alle Meråker-elevers reservemamma.

«Bombet» hybel

Det var så avgjort en del av dem som var temmelig hjelpeløse i møtet med en tilværelse der de selv måtte ta ansvaret for alle praktiske detaljer som mamma gjerne hadde sørget for: Lage mat, vaske klær, gjøre rent...

– Jeg husker jeg besøkte en hybel som nærmest så ut som om den hadde vært bombet. En av beboerne var sjuk, og jeg skulle bortom for å se hvordan det sto til. Det jeg møtte, var et salig kaos! Oppvasken sto stablet opp, det fløt med tomme colabokser, gardiner som hang på halv tolv. Men det ble skikkelige folk av dem alle!

Formidlet hybler

Kristin Funderud var blant de aller første som ble ansatt ved den nye videregående skolen i Meråker.

Hun skulle arbeide på kontoret, og en del av jobben handlet om å sørge for at elevene som kom flyttende til bygda for å gå på videregående skole, hadde et sted å bo.

– Hadde det vært nok fine hybler, hadde det vært en drømmejobb. Men det var litt for få, og en del var litt for dårlige. Særlig i starten skjønte ikke alle hybelvertene hvilket ansvar de hadde tatt på seg ved å ta inn en fremmed ungdom i huset. De var ikke helt som å leie ut et rom på vanlige vilkår. Men jeg brydde meg kanskje litt for mye, medgir hun.

Våkenetter

Det var ikke alltid like enkelt å vite hvem som passet sammen når to eller flere skulle bo på samme sted. Kristin Funderud medgir villig at hun ble veldig involvert.

– Det hendte også at jeg lå våken og spekulerte på hvordan jeg skulle få kabalen til å gå opp. I starten prøvde jeg å kombinere elever som drev med samme idrett, uten at det alltid slo til. Så hadde vi også enkelte foreldre som ringte og maste mer enn andre, forteller 68-åringen som nå nyter tilværelsen som pensjonist.

Livløs

Enkelte episoder sitter bedre enn andre i hukommelsen. Kristin var den som de mente det var greit å ringe til. Som da noen fortvilte 16-åringer var på tråden og fortalte om en medelev som de slett ikke fikk liv i.

– Jeg fikk med meg en sykepleier og fant den livløse. Vi fikk ham til å kaste opp og plasserte ham i stabilt sideleie. Etter hvert kom han til hektene igjen. Tenk deg – ung, uvant med alkohol – de endte ikke som fylliker, noen av dem. Det var bare en 16-åring som hadde fått litt for mye å drikke.

Tørket tårer

I 31 år var Kristin Funderud ansatt ved Meråker videregående skole. Her jobbet hun, avbrutt av noen få år sist på 80-tallet, da hun var hjemmeværende med egne småbarn, helt til hun ble pensjonist i 2012.

– Joda, jeg har tørket noen tårer, jeg har lappet russebukser, jeg har reparert skiklær. Det er slikt du gjør, selv om det ikke står i noen arbeidsinstruks, fortalte hun i avskjedsintervju med Bladet da hun sluttet for snart fire år siden.

Den gang fikk hun også spørsmål om hemmeligheten bak den gode kontakten hun alltid har hatt med elevene. Svaret sier det meste om Kristin Funderud:

– Det er ingen hemmelighet. Det e' bære sånn æ e!