Lørdag 9. mars 1991: Gradestokken viser varmegrader i den tyske byen Reit im Winkl. Vintersportsstedet arrangerer junior-VM på ski og mesterskapet nærmer seg slutten. Stafettøvelsene gjenstår og først ute er jentene. Det norske laget består av Siri Martinsen, Cecilie Mjøen, Siri Halle og Liv Paulsen fra Vassbygda i Stjørdal.

– Jeg husker det var lite snø. Vi gikk på et jorde med ei lita stripe med snø. Det var varmt og løypa var kort, minnes Paulsen nærmere 30 år etter.

Bare så vidt hun fikk gå

Noen dager før den minnerike dagen i 1991 hadde den da 19 år gamle jenta gått inn til en 24. plass på 5-kilometeren. Den svake prestasjonen gjorde plassen på stafettlaget usikker. Skiledelsen vurderte å bruke en annen løper på andreetappen, men tredjeårsjuniorens rutine ble avgjørende og Paulsen fikk gå. Det valget viste seg å være klokt. For da Siri Halle jublende passerte målstreken først den ettermiddagen, hadde stjørdalsjenta Paulsen gjennomført en prikkfri etappe.

– Kroppen fungerte utmerket, sa den ferske verdensmesteren til lokalavisa da hun landet på Værnes dagen etter.

Det uforglemmelige øyeblikket på den tyske skistadion ble historisk på flere vis. For Paulsen var VM-gullet hennes første og eneste. Samtidig utløste den edle medaljen et epokeskifte ved skigymnaset i Meråker. Skolen hadde fått sin første verdensmester. Senere har det blitt mange av dem.

Saken fortsetter under bildet.

Liv Paulsen gikk tre år på skilinja fra 1987-1990. Vinteren 1991 gikk hun andreetappen på det norske gull-laget under junior-VM. Stjørdals-Blink-løperen ble dermed den første tidligere meråkereleven med verdensmestertittel. Foto: Kristian Helgesen

Malviking i 20 år

De siste 20 årene har Liv Paulsen vært bosatt på Sveberg sammen med samboeren Jonny Dalsplass og de to barna på 16 og 22 år. Årene i fjellbygda har vært med på å forme henne til den hun er i dag. For Liv Paulsen har egentlig aldri lagt opp som skiløper. Senest i år gikk hun en stafettetappe for Hommelvik IL under NM på ski i Gåsbu.

46-åringen bruker ett ord for å beskrive hva skolen har betydd for hennes idrettskarriere.

– Skiglede er et stikkord jeg har notert meg. Den dag i dag er jeg like glad i å gå på ski. Samtidig var det et godt miljø ved skolen. Det sosiale livet var kjempebra. De tre årene der oppe ga meg venner for livet, sier hun.

Det var aldri i tvil om at skigymnaset var det rette da unge Paulsen skulle ta artium. Eldre klubbkolleger i Stjørdals-Blink viste vei. I 1987 flyttet stjørdalsjenta inn i en hybel i Stasjonsgrenda i Meråker sammen med venninna Elisabeth Dullum.

– Vi var så innstilt på at vi skulle dit. Kathrine Rokke og andre vi hadde trent sammen med gikk på skole der oppe. Den sommeren var vi veldig klare til å ta fatt på gymnastida, sier Liv Paulsen.

Saken fortsetter under bildet.

Tirsdag kveld var Liv og ungdommene samlet på Jervskogen. Bakerst fra venstre: Mads Richstad Ellingsen, Liv Paulsen, Petter Paulsen Dalsplass, Odin Aksnes, Grethe Johanne Aarvold, Viktoria Røvik Kvamvold, Lina Lundberg og Erle Susegg Lillefjell. Foran: Sara Hoven Valleraune og Hedda Nordgård Jakobsen. Foto: Kristian Helgesen

Angrer på at hun la opp

Ole Morten Iversen, trener for det svenske damelaget og pappa til landslagsløper Emil Iversen, var Paulsens mattelærer. Hun minnes Iversen som en dyktig type og fremhever Kjell Olav Strømsøyen når det blir snakk om det idrettsfaglige. Strømsøyen var skilærer ved skolen i en årrekke.

– Vi trente mye teknikk. Der var Strømsøyen bra, forteller hun.

I tillegg til VM-gullet i 1991 kan Paulsen skilte med en flere individuelle NM-medaljer som juniorløper. Som senior ble konkurransen tøffere. Etter to år på det norske rekruttlandslaget valgte den da 23 år gamle stjørdalsjenta å legge bort konkurranseskiene.

– Dårlige resultater gjorde at jeg begynte å miste motivasjonen. Samtidig følte jeg litt på at det var på tide å ta ei utdanning og bruke mer tid på skole. Det ble til at jeg trappet ned skisatsinga og begynte på lærerhøyskolen i Trondheim, forteller 46-åringen.

Det angrer hun på i dag.

– Jeg la opp altfor tidlig og hadde nok gjort ting litt annerledes om jeg hadde fått velge på nytt i dag, sier hun.

Måtte ta pause

Paulsen opplever at det for unge idrettsutøvere i dag er en helt annen aksept for å skyve på utdanningsløp og andre plikter som hører voksenlivet til.

– Det kan nok ikke sammenlignes. Hadde jeg visst det jeg gjør i dag for 25 år siden ville jeg ha utsatt å ta utdanning og satset på ski i noen år til, sier hun.

I dag jobber hun som lærer ved Vikåsen barneskole og trener unge skiløpere i Hommelvik IL på fritida. Paulsen har holdt den fysiske formen ved like og banker nok de aller fleste 46-åringer på en o2-test.

– Jeg har alltid likt å holde meg i form. Trener fortsatt 4–5 økter i uka. Det blir styrke på Lillesand treningsstudio, løping og skigåing på vinters tid, forteller hun.

Innimellom deltar hun på turrenn og konkurranser, men har tatt en selvpålagt pause etter jul.

– Jeg ble fryktelig sliten etter NM-stafetten. Restitusjon er utfordringa i min alder. Ei tobarnsmor i full jobb kan ikke legge seg på sofaen og se Netflix-serier etter et renn, sier Liv Paulsen og ler.

Faksimile Stjørdalens Blad, tirsdag 12. mars 1991.