«Hvordan ser di sjel ut, Malvik kommune?»

Debatt

Her om dagen hørte jeg en filosof på radioen snakke om økosorg; hvordan mennesker opplever sorg etter som landskaper og natur forsvinner.

Senere jogger jeg langs fjæra og kjenner hjernevindingene ristes i gang; de henter fram en geysir av minner om hud og sand, barn med krabber og vann i bøtter og spann mens landkrabber babler om vær og vind og dann og vann overvåker fra land, og jeg tenker på skjell og sjel.




Og på Stasjonsfjæra, hvor jeg investerte timer og stykker av litjpi-sjela mi om somrene på jakt etter de fineste ku- og albu- og blå- og tårnsneglskjellene, de er gode på bunnen, skjell, løp over jernbanesvillene for å kjøpe is og bugg på butikken, kanskje en liten papirpose med bruspulver og en kjærlighet, love conquers all, senere lå jeg på et enkelt pledd og vått håndkle og betraktet solas bane over himmelen, uforstyrret av blokkbebyggelse, og nå mener kommunen at kortsiktig profitt, andres profitt, profitten til folk som uansett ikke nyter utsynet mot fjorden syklende gjennom sentrum – at noen få utvalgtes fjordutsikt – er viktigere enn et lite pust mellom to byer, ei lita vik, si sjel.

Er innbyggernes meninger av interesse? Er skjellsankinga mi i bølgeskvulpet der Vikas bebyggelse som i et amfiteater vendte blikket mot scenen: fjorden – uten betydning?




Morfaren min, hedersmannen, pleide å svare på spørsmål om den hullete helsetrøya si med at «Å, dette? Det er sjela mi det.»

Hvordan ser di sjel ut, Malvik kommune? Er dine skjell gode på bunnen?

Silje Ohren Strand