På Stjørdal kommune sin hjemmeside står kommunens visjon: «et godt valg for framtida», som følges opp med kommunens kjerneverdier og mål. Mål nr 4 er «alle skal oppleve trivsel, trygghet, mestring og tilhørighet».

Som foreldre til skolebarn, er vår erfaring at dette ikke gjelder for alle barn i grunnskolen.  I dialog med lærere og foreldre registrerer vi at norsk lov brytes hver dag i grunnskolen i vår kommune.

Lov om grunnskolen og den videregåande opplæringa trådte i kraft i 1998 og går flott ut med § 1-4 som sier at «på 1. til 4. årstrinn skal skolen sørgje for at elevar som står i fare for å bli hengande etter i lesing, skriving eller rekning, raskt får eigna intensiv opplæring slik at forventa progresjon blir nådd».

Ikke nok med det, loven fortsetter i § 8-2 med «…Klassane, basisgruppene og gruppene må ikkje vere større enn det som er pedagogisk og tryggleiksmessig forsvarleg».

Skolen vi tilhører har klasser og skolemiljø som er preget av barn som har behov for tettere oppfølging og tryggere rammer. Usikkerhet som vises gjennom atferd, urovekkende språk og uro. Klassen er for stor til at pedagogene kjenner på mestring og forsvarlighet i forhold til å kunne ta vare på alle samtidig. Lærerne forteller om fysiske rammer som ikke holder mål, med slitte, trange skoler der doene er nedtisset før klokken ni, der konflikter oppstår før og etter hvert friminutt i trange garderober. For ikke å snakke om manglende skolebøker, og spørsmål om spleis for å skaffe gardiner.

Resultatet blir lærere som slites ut, dårlig samvittighet over ikke å strekke til, og et ansvar de ikke skal kjenne på og som gjør dem syke over tid. Og når lærerressursen er borte, så skal det ikke leies inn vikarer. Derimot skal de klarer å stå like oppreiste i uro, konflikter og utrygge barn som trenger mer enn en voksenressurs til sammen. De forsøker alt de kan for at barna skal få en trygg skoledag, og få den opplæringen elevene må ha og har krav på. Dette innafor rammer som ikke samsvarer med å få gjort den jobben de skal. Rammer som gjør at loven må brytes hver dag.

Opplæringslovens § 9-A er tydelig " alle elevar har rett til eit trygt og godt skolemiljø som fremjar helse, trivsel og læring". Vår kunnskap om grunnskolen i Stjørdal forteller oss at ikke ALLE elever får denne retten oppfylt. Paradoksalt nok jobber lærerne mot et skolesystem styrt av politikere og byråkrater som står med åpne øyne, samt innehar kunnskap om at dette skjer, og lar det skje rett foran nesen på oss foreldre og våre barn, framtida.

Selv om loven er tydelig og regulerer våre barns skolehverdag, så har det ingen konsekvenser dersom kommunen velger å bryte dette lovverket. Vi kan klage til statsforvalter, og får du medhold i klagen så er vi som foreldre og barn like langt. For det skjer ingen endring. Fordi kommunen har jo ikke penger! Så enkelt er det å bryte loven innen skoleverket. For å ikke snakke om hvis du har et barn som har behov for støtte og hjelp utover det som er en slags «normal»; å få et vedtak på spesialundervisning i Stjørdal kommune betyr ikke at barnet får det. For dersom det er sykdom hos en lærer omdisponeres ekstraressursene inn i andre klasser. Igjen brytes loven ofte.

Så hvordan står det til med oppfyllelse av kommunens mål nr 4? Når du ukentlig må kjempe for å få barnet ditt på skolen, når du hver dag må kjempe for at barnet ditt skal få den opplæringen barnet ditt har krav på, når du hver dag må kjempe for at barnet ditt skal ha det trygge og gode skolemiljøet det har krav på? Det er nok ikke oppnådd for vår eller mange andres del.

Vi går ut ifra at de som jobber i denne sektoren og politikerne i Stjørdal kommune er godt kjent med hva det koster kommunen at EN elev faller ut av skolen, ikke kommer seg i arbeid, blir uføretrygdet, i verste fall tyr til rus og kriminalitet som måten å overleve på. Jeg tipper vi kan tenne mange gatelys for denne summen, og ikke minst kan vi få barna våre til å få den skolehverdagen og opplæringen de har krav på.

Og for den som ikke vet det: å være uføretrygdet hele arbeidslivet vil koste samfunnet mellom 17 og 20 millioner kroner. Da har vi ikke engang nevnt hva det koster barnet, foreldrene, læreren å ha det slik i hverdagen. Ikke kom om noen år og si til oss og vårt barn, at grunnen til at det ble som det ble, var fordi grunnskolen ikke kunne sette inn ressursene barna trengte!

Cecilie Desiree Nessø

Pål Marius Olstad