I 2016 jobbet jeg som markedsansvarlig på Kimen kulturhus. Jeg husker med glede da Opera Trøndelag kom flyttende inn på Kimen for første gang med all sin bagasje og herlige kaos i forbindelse med operetten «Flaggermusen». I de ukene operaen «bodde» hos oss møtte jeg mange dyktige og kreative mennesker jeg lærte mye av. Men jeg så ikke annet enn små bruddstykker av selve forestillingen det året. Opera var en fremmed sjanger for meg, og jeg hadde en klar tanke om at jeg ikke likte den formen for musikk. Fem år senere var jeg en del av operakoret da den samme gjengen fremførte «Czardasfyrstinnen». Hva hadde skjedd i mellomtiden?
Jo, det som skjedde var at jeg møtte operaen i så mange ulike sammenhenger og fikk kunnskap. Og det er gjerne slik at interessen for ting øker når kunnskapsnivået øker og du forstår mer. Jeg møtte Opera Trøndelag i gymsalen på Fosslia skole hvor nåværende operasjef Lars Eggen kjørte sparkesykkel mellom barna ikledd et pappegøyekostyme mens han sang i ei forestilling laget for skolebarn.
Jeg fikk høre utdrag fra kjente operaer i forbindelse med åpningen av nye bygg og feiring av jubileum, og som gode avbrekk på et par fagseminar jeg deltok på. Opera Trøndelag inviterte til uformelle musikkvelder på puber og i et ølbryggeri, på byggeplasser, i museumshagen og andre steder langt fra der jeg tenkte at operaen hørte hjemme – i store operabygg hvor kostbare lysekroner skinner om kapp med det gråhårede publikumets juveler.
Jeg fikk se forestillinger i regi av Opera Trøndelag med bred publikumsappell som for eksempel «Sound of music». Nina Sætherhaugs fremføring av «Climb every mountain» bergtok meg fullstendig. Den forhenværende gospelsangeren i meg våknet til live og vekket en lengsel etter å komme tilbake på scenen. Den gryende erkjennelsen av at det er en enorm forskjell mellom å synge gospel og opera er derimot en helt annen historie…
Poenget mitt er at det er dette Opera Trøndelag, med entertainer og operasjef Lars Eggen i spissen, er så gode på. De tilbyr folk så mange ulike muligheter og arenaer hvor folk får «smake på opera», og slik har de gjennom mange år bygd opp en trofast tilhengerskare sten for sten og gjort Stjørdal til en operaby.
Madammen og sønn feide alle av banen. Ja til opera på blå resept!
Som barn var jeg svært kresen i matveien. Og jeg kan fortsatt høre mammas mantra når jeg klaget på middagen: «Du kainn itj sei at du ikke like nåkkå før du har prøvd». Noen ganger måtte jeg gi maten flere sjanser før jeg likte den, men jeg er glad for at jeg gjorde det. Slik oppdaget jeg indisk tikka masala, fransk moules frites, japansk sushi og alle de andre rettene jeg har blitt så glad i. Og la andre retter for hat for evig tid. På samme måte er jeg sjeleglad for at jeg ga opera en sjanse. Eller for å være mer presis; at Opera Trøndelag la til rette gjennom mange smaksprøver så jeg og mange med meg kunne bli glad i opera.
I år var jeg invitert til premieren på «Madame butterfly». Og mens jeg jeg satt der og lyttet til Puccinis vakre musikk, var det en ting som slo meg: Folk som bestemmer seg for at det er ting de ikke liker uten å gi det en sjanse, står i fare for å frarøve seg selv mange store opplevelser. Det være seg musikk, mat eller andre ting livet har å by på. For mamma har rett; «du kainn itj sei at du ikke like nåkkå før du har prøvd»!
Lene Fjellstad, kommunikasjonssjef i Stjørdal kommune