Jeg blir så forbanna over at mens noen kan sitte i Sveits og ruge på barnehage-millionene sine så må andre kaste inn håndkleet og livsverket sitt for ikke å gå personlig konkurs.

Jeg er lykkelig gift, men har likevel blitt rammet av akutt kjærlighetssorg.

Tirsdag 2.januar satt jeg på foreldremøte i kulturhuset i Hommelvik og hulkegråt over sjokkbeskjeden jeg nettopp hadde fått servert; Korntrøberget barnehage stenges ned. Etter 15. juli 2024 må 45 barn finne seg en ny plass og 15 mennesker står uten jobb.

En tragedie for oss som familie, for alle de ansatte og for Malvik kommune. For her snakker vi om en førsteklasses barnehage som går tapt. Jeg unner alle å ha barna sine i en barnehage som Korntrøberget, selv om jeg vet at det er langt fra realiteten.

Korntrøberget ble startet av tre pedagoger med en drøm om å lage sin egen arbeidsplass. 17 år senere er mange av de samme folkene fortsatt der. Hvorfor? De trives. Og det merkes. Lavt sykefravær og særdeles høy foreldretilfredshet år etter år. Korntrøberget har et godt rykte, langt utenfor Malviks grenser.

Og vi foreldre har nytt godt av folk som har lang fartstid i barnehagen, som trives på arbeidsplassen sin og som liker jobben sin. Og barna våre, vel de har blitt sett, løftet og ivaretatt. Og dermed blomstret! Dette er en barnehage som er genuint interessert i å skape et best mulig miljø for våre barn. Men ikke et størst mulig miljø. Og det er blant annet det som tvinger dem i kne, rent økonomisk.

Det skal tydeligvis ikke lønne seg å drive barnehage med barna i fokus, det skal visstnok kun lønne seg med stordrift med profitt i fokus og flest mulig barn på flest mulig aerodynamiske utformede kvadratmeter. Når barnehagetilskuddene i Malvik kommune ligger i bunnsjiktet år etter år, og i tillegg er justert for stordriftsbarnehage, da gikk det ikke lenger. Det ble for tøft.

Ingen forventer at folk skal gå personlig konkurs for å opprettholde et barnehagetilbud for oss sønderknuste foreldre. Men det føles så urettferdig at mens noen kan flytte til Sveits og ruge på barnehageutbytte sitt, så må andre kaste inn håndkleet i Hommelvik for å ikke ruineres.

Skal vi ikke ha plass til de små barnehagene? Kan ikke Staten gå etter de store profitørene uten at det skal gå utover ildsjelene? Kan man ikke regne ut tilskudd for de store barnehagene og for de små på ulike vis? Kan man ikke gi daglige ledere forutsigbarhet med tilskudd som ikke stadig varierer fra år til og år?

Jeg er ikke politiker, jeg er ikke rå på budsjett. Men jeg vet at røde tall kommer i mange former. Et barn som blir godt fulgt opp allerede i barnehagen, trenger kanskje ikke så mye oppfølging i barneskolen? Et barn som blir sett, er trygg og trives de første årene av livet sitt, står kanskje bedre rustet til å møte livets utfordringer i voksen alder?

God omsorg lønner seg!

At norske barn skal bruke mest mulig tid i barnehagen er en villet politikk over lang tid. At vi foreldre dermed ønsker en best mulig barnehage for våre barn er en naturlig konsekvens. Derfor er vi frustrerte, lei oss og smått forbanna.

For noen er mitt barn kanskje kun en utgiftspost, et rødt tall i budsjettet. Men jeg vil fortelle deg at denne utgiftsposter har et navn. Han heter Ådne, har akkurat blitt 4 år, han er 100 % autofil og elsker barnehagen sin. Og vi elsker den vi og!

De sier at man «blir ikke gammel i barnehagetyrket.» Vel, i Korntrøberget var det mange ansatte som så fram til å kunne bli gammel og ha sine siste yrkesår i «familien» sin som de omtaler. Nå må de plutselig ut på arbeidsmarkedet. Og dere som leter etter folk, her har dere noen kupp! Vi snakker om prima pedagoger, bunnsolide kollegaer og festkarameller av noen mennesker. Jeg vet hva jeg snakker om, jeg har sett dem i aksjon i over seks år.

Jeg har levert mine tre barn i deres varetekt, 100 % sikker på at de har hatt det godt der. Levert dem hos trygge voksne, voksne som også har vært vårt anker, når det har knaket i fortøyningene på hjemmebane. Hentet dem i vår trygge havn de dagene vi foreldre nesten ikke greide å se forbi den veggen vi hadde møtt på.

De har strukket ut en hjelpende hånd når sykdom og slitenhet har gjort at vi har glemt termos og tursekk, igjen. Nå skulle jeg ønske at Malvik kommune kunne strekke ut en hjelpende hånd til Korntrøberget. Før det er for sent.

Jeg gråt den 2 .januar og jeg gråter når jeg skriver dette nå. For slike barnehager er unike, og når et slikt sted går tapt, så er det ikke bare et tap for oss, tap av arbeidsplasser, men også et tap for fremtidige barn i Malvik

Kristin Nordvoll Mork