22. juli vil alltid være en spesiell dag. En dag for å minnes. En dag for å sørge og savne. Men også en dag for å slå fast at vi skal fortsette å kjempe mot høyreekstreme konspirasjonsteorier.

For 11 år siden i dag ble 77 frarøvet livet i det som var den verste ugjerning på norsk jord siden andre verdenskrig. Enda flere må leve videre med minner som de færreste nordmenn i vår levetid heldigvis har opplevd.

77 personer ble drept i angrepene i Regjeringskvartalet og på Utøya. 69 ungdommer kom aldri hjem fra sommerleiren. Mange familier må leve videre uten en av sine og de som overlevde sliter fortsatt med traumer. Angrepene skapte etterdønninger som ikke er til å fatte. Det er så vondt at det ikke finnes ord for det.

Vi mistet Aleksander Aas Eriksen fra Stjørdal/Meråker denne forferdelige dagen i 2011. En glad og musikkinteressert gutt, og aktiv medlem av Røde Kors Ungdom. Han hadde i siste liten bestemt seg for å delta på sommerleiren i 2011. Han kom aldri tilbake.

Vi deler minnene om ham, og alle de andre som ikke lenger er fysisk blant oss, men som alltid vil være en del av oss.

Vi må fortsette å snakke om dem, tenke på dem, savne dem og minnes dem med ære og med stolthet. Alle de som kommer etter oss skal få vite hva de sto for, og hva de utrettet. Det er viktig å ikke være redd for å snakke om 22. juli, og de onde kreftene som førte til dette. For det er først ved å sette det på dagsorden at vi får tatt et ordentlig oppgjør. Det handler om et liv i kamp!

22 juli er også en en dag som minner oss om hvor sårt samfunnet vårt er, og hvilket ansvar vi har for å delta i demokratiet det norske samfunnet er bygget på. Vi sto sammen i tida etter 22. juli 2011. Nå må vi stå sammen i kampen mot ekstreme holdninger og bruke ytringsfriheten vår for å forsvare andres.

Vil vi hedre de som gikk bort, så må vi være våken og kjempe mot de kreftene som utslettet dem.

Arnulf Øverland skrev ett dikt; du må ikke sove, i 1937. Vi har valgt et vers av det som vi synes passer svært godt også i dag.

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv! Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov til å gå der og glemme!