Erik Fløan sitt innlegg i Bladet etterspør hva som bygges i sentrum i dag som er umistelig om 100 år. Hans frykt er ingenting. Vår frykt er det stikk motsatte.

Verden endrer seg i en stadig økende fart, og våre behov endres i takt med verden. Det som var et attraktivt sentrum for 50 år siden, er i dag nærmest ubrukelig. Gågata i Stjørdal har lite myldrende folkeliv i dag, og det er større avstand mellom butikkene. Butikker som ble ansett som hjørnesteiner i Stjørdal flytter inn i kjøpesenter, noen i sentrum andre på Tangen. Skjer dette på grunn av at de koselige, fine trehusene er flyttet ut på et museum? Eller skyldes dette at byggene i sentrum ikke er tilpasset det behovet de som skaper aktivitet trenger?

Dersom Stjørdal sentrum om 50 år ser likt ut som det gjør i dag, mener jeg at vi som byutviklere har mislyktes. Vi har daglig kontakt med bedrifter som leter etter nye lokasjoner, og Stjørdal sitter langt inne hos mange av dem. Dette skyldes flere faktorer, men noe av begrunnelsene vi ofte hører er at byen preges av gamle slitne bygg, som det ikke er mulig å tilpasse de kravene bedrifter stiller til sine lokasjoner. Kritikerne svarer da, det er bare å pusse opp - så blir alle fornøyde. Men leietakerne som skal betale for dette svarer med at ugunstige lokaler som er pusset opp - kun er penere ugunstige lokaler.

Stjørdal trenger ikke flere små og koselige trehus for å «skape vekst» og et koselig sentrum. Vi er rett og slett avhengige av å skape mer vekst i form av arbeidsplasser og å gi folk en grunn til å bruke sentrum. Fokuset på hvordan byen skal se ut blir fremhevet på bekostning av hvordan byen skal brukes. Ingen snakker om den stadige gjenbyggingen av sentrum med leiligheter, som i sin tur blokkerer for arbeidsplasser. Nye næringsbygg som er tilpasset fremtidens leietakere blir da viktige for å skape en grunn til å besøke sentrum. Etablering av store aktører som Equinor og Helse-Midt på Tangen har flyttet trykket av folk ut dit, og fortsetter denne etableringen i randsonen blir aktiviteten i sentrum enda lavere.

Levanger blir ofte nevnt i slike diskusjoner som et kjempeeksempel på hvordan ting skal gjøres. Trehusbebyggelsen er bevart og sentrum er reddet. Alle er fornøyde, unntatt bedriftene som flytter ut av sentrum fordi arealene der ikke møter de kravene bedriftene stiller. I en samtale med en kollega i Levanger, fikk jeg høre at en nasjonal bedrift ønsket en etablering på Levanger. De hadde fått tilbudt plass i sentrum, og hadde da svart «dersom vi ikke får komme på Moan legger vi bort planene om etablering på Levanger». Så vellykket er altså bevaringen av gamle trehus – at næringslivet velger bort det. Dersom dette skjer så har man tatt en bevisst handling om at man ønsker å flytte sentrum.

Som en aktør som er over snittet opptatt av å utvikle sentrum, ser jeg at diskusjonen går helt feil vei angående sentrumsutvikling. Sentrumsutvikling handler ikke om at alle bygg skal se helt like ut, eller at bevaring av gamle bygg skaper aktivitet. Det handler om hva vi ønsker med sentrumet vårt – med byen vår. En by med samme fasade på alle bygg oppleves som sjelløs og kjedelig, og en by med tomme gamle bygg slik som vi nå ser på torget, gir ikke besøkende godfølelsen av å være i sentrum. Bygger vi bare boligblokker på alle eiendommene i sentrum spiller det heller ingen rolle hvordan fasaden ser ut, da byen sakte med sikkert dør ut. Det finnes flere eksempler på dette i dag, der byer har vært overivrig på bygging og tillatt for mange boliger. Drammen er et kjempeeksempel på dette. Aktiviteten i sentrum der forsvant - og de som bor der pendler ut for å jobbe i stor Oslo.

Vi som eiendomsutviklere tar ofte stor stolthet i våre prosjekter, vi bruker tid og penger på å finne de rette fasadene. Og med det bruker vi også den beste kompetansen på akkurat dette, selv om det kanskje ikke faller i smak hos alle. Men ansvaret for utseende på privat eiendom må ligge hos eiendomsbesitteren. Ikke det offentlige. Mange ytrer en mening om at vi som utviklere ikke har egeninteresse for å bygge bygg med fasader som passer inn i sentrum. Men ingen av de som sier det har noen gang sittet i byggemøter med oss som byggherre. Vi skal også bo og trives i byen vår.

Jeg håper at vi kan begynne å løfte blikket fremover og se på hvilken fremtid vi ønsker oss. Stjørdal må ha ambisjoner om å være mer enn en liten småby med trehus som folk synes det er koselig å se på. Slike visjoner, om de får rotfeste hos våre folkevalgte, kommer kun til å lede til en utarming av sentrum og en fraflytting fra kommunen.

Alf Joachim Vennatrø