Flere har i den senere tiden vist et forbilledlig engasjement i saken som dreier seg om et eventuelt salg av AS Meraker Brug. De fleste av disse har vært tydelig på at de ønsker at staten skal overta aksjene.
Argumentene baserer seg stort sett på at Statskog kommer til å være en garantist for at eiendommen utvikles i riktig retning, at kommunens innbyggere sikres allmenne rettigheter og at dette til og med kan gi muligheter for at mindre lokale grunneiere kan få påfyll av areal for å øke sitt næringsgrunnlag. Det siste kan muliggjøres gjennom et såkalt arronderingssalg, en løsning som er foreslått av flere sentrale Stortingspolitikere på trøndelagsbenken. Det etterlyses også at kommunen og kommunens politikere må ta en mer aktiv rolle i prosessen.
AS Meraker Brug er et aksjeselskap, og et eventuelt salg av eiendommen vil i praksis være et salg av majoriteten av aksjene i selskapet. I Norge er det konsesjonsplikt på skog- og landbrukseiendommer, og politisk konsesjonsbehandling er den eneste intervensjonsmuligheten det offentlige har for å påvirke hvem som erverver jord og skog. De fleste kommunestyrer og Statsforvaltere benytter seg med stor iver av denne muligheten til å både bestemme hvem som gis mulighet til å erverve og til hvilken pris kjøpet skal gjennomføres. Konsesjonslovgivningen i Norge er imidlertid utformet slik at det kun er eiendommer eid av privatpersoner som er underlagt slik regulering. Realitetene er derfor at selskapets aksjer kan, slik loven er i dag, selges konsesjonsfritt til personer eller selskaper uten tilknytning til driften av eiendommen eller til kommunen. Det er derfor et oppsiktsvekkende systemdrevet paradoks at kommunestyret i Meråker med betydelig ressursbruk og stor uenighet drøfter en konsesjonssøknad knyttet til erverv av et nedlagt småbruk på 37 daa, samtidig som det samme kommunestyret i prinsippet bare kan sitte og se på at 1,1 millioner daa fritt omsettes til hvilke kjøpere som helst. Likevel; Meråkers ordfører stod så snart nyheten ble kjent i front av ordførerne i Meråker, Stjørdal, Malvik og Steinkjer, i et brev stilet til både statsminister Jonas Gahr Støre og representant for aksjemajoriteten i AS Meraker Brug; Richard Arnesen, styreleder i Stiftelsen Hans Rasmus Astrup/styremedlem i Stiftelsen Thomas Fearnley, Heddy og Nils Astrup, med et tydelig budskap om at vi i alle berørte kommuner ønsker oss ansvarlige norske eiere.
Statskogs oppkjøp av Finnemarka utenfor Drammen er et eksempel på at offentlig forvaltning av skog ikke er en garanti for god forvaltning. Der ble forvaltningen umiddelbart kritisert av Naturvernforbundet, f.eks. i artikkel fra 2015; https://naturvernforbundet.no/buskerud/skog/kritikk-av-statskogs-forvaltningav-vilt-og-skogsressurser-i-finnemarka-article33821-2204.html. Blant annet opplevde man umiddelbart effekten av (…)aggressiv hogst, dvs bla. sluttavvirkning av ung og yngre skog. Manglende utbedring av sporskader. Store åpne hogstflater. Manglende planlegging og registrering av viltbiotoper, reirtrær, bekker, kløfter, myrer osv. før avvirkning. Hogst av sjeldne lauvtrær som osp, or og selje(…). Videre (…) omlag 2000m3 lauvtømmer ligger og råtner (…), og et ukjent kvantum hovedsakelig bjørketømmer ligger og råtner innover i marka langs alle skogsveier (…). Dessuten om jakt; (…) skogsfuglbestanden er skutt sønder og sammen. Alt for mange solgte jaktkort til alt for mange unge menn, ( «jegere» ) uten lokal forankring og med manglende kunnskap og etisk ballast(…). Det antydes at en viktig årsak til de uheldige resultatene var fravær av lokal og tydelig ledelse.
For jaktsesongen 2021 var det nærmest umulig å få kjøpt tidligsesong jaktkort på populære terreng som Statskog forvalter, ref artikkel i jaktogfiske 26. juli 2021; https://jaktogfiske.njff.no/jakt/2021/06/jaktkortene-rives-bort-pa-sekunder. Her er påstanden at Statskogs løsning for kjøp av jaktkort fører til tilfeldigheter og skuffede lokale jegere uten jaktkort, og fagsjefen for jakt og fiske i Statskog erkjenner at løsningen som tilbys er for dårlig. Et raskt søk utført 13. september 2022 på dagskort for terrenget Område SØR Statskog og Opdal Jæger- og Fiskarlag i Oppdal viser at det først fra 17. oktober er mulig å kjøpe ledige jaktkort på dette terrenget.
Det er videre verdt å merke seg at Statskogs administrasjon sitter geografisk spredt; administrerende direktør sitter i Namsos, regionsjefen for Midt-Norge sitter i Steinkjer, mens fagsjef jakt og fiske sitter på Elverum. Desentralisert ledelse kan være en god strategi for å framstå som distriktsvennlig, men er lite effektivt og fjerner ledelsen fra områdene hvor aktiviteten, utviklingen og verdiskapningen skjer. For AS Meraker Brug vil dette være en svakhet; det er avgjørende for samarbeidet og relasjonen med lokale innbyggere, bedrifter, kommunal administrasjon og politikere at den daglige administrative og faglige ledelsen sitter i Meråker.
Det framgår av Statskogs strategidokument at verdiskapning på deres eiendommer skal oppnås gjennom effektiv forvaltning og langsiktig lønnsomhet, og at det skal legges til rette for lokal og regional verdiskaping der Statskog har eiendom. Dette er vel og bra, men staten plikter å følge en investeringsstrategi med samme avkastningskrav som er forsvarlig og forventet av private aktører i tilsvarende sektorer. En fornuftig kalkulasjonsrente på 4% vil tilsi at eiendommen AS Meraker Brug skal returnere et driftsresultat på 4% av investeringsbeløpet årlig, hvilket ved en kjøpesum (antydet) på 1,5 milliarder norske kroner vil kreve et driftsresultat på 60 millioner kroner. Det er bare å slå opp i offentliggjorte regnskaper for å se at AS Meraker Brug ikke er i nærheten av å levere slike driftsresultater (24 millioner i 2021 og -1,4 millioner i 2020), selv om dagens eiere, styre og administrasjon har gjort en langvarig og fabelaktig jobb med å utvikle eiendommen. Med andre ord; et erverv av AS Meraker Brug vil være svært vanskelig å forsvare ut ifra prinsipper om pengestrøm og avkastningskrav, selv så lavt som 2%. Det kan derfor tenkes at en kjøper vil bøte på dette ved å dele opp eiendommen og selge ut parseller, for om mulig å kunne bedre avkastningsbildet noe. Statskogs erverv av Orklas skogeiendommer i 2010 utøste et skred av eiendomssalg landet over; siden 2010 er ca 200 arronderingssalg gjennomført. Det er verdt å merke seg at selv om en kjøper erverver hele eiendommen konsesjonsfritt, så vil hver eneste fradelte parsell være konsesjonspliktig for eventuelle nye kjøpere. Det er videre å forvente at Statskog ikke vil gi bort slike arealer, men derimot selge til markedspriser. Dersom dette blir en realitet, har Statskog selv satt markedsprisen gjennom ervervelsen i første omgang, og ved en kjøpesum på nevnte 1,5 milliarder kroner, vil markedsprisen på 1 daa ligge på ca. 1 363 kroner. Det vil bli interessant å se på hvilke lokale krefter (jeg tror det vil være svært få) som kan finansiere parseller på f.eks. 5 000 daa (igjen; et avkastningskrav på 4% bør ligge til grunn for kalkylene) til denne prisen, og hvilke ressurser som vil kreves av kommunens administrasjon og politiske organer for å behandle disse konsesjonssøknadene.
Scenarioet skissert over vil selvsagt også kunne overføres til en privat kjøper, og et arronderingssalg/fradelingssalg vil uansett være et av de uheldigste utfallene. Et slikt utfall vil sannsynligvis føre til store problemer med koordinering av viktige allmennaktiviteter som jakt og fiske, motorisert ferdsel, skisport og friluftsliv, fragmentert skogsdrift og usikkerhet omkring lokale innbyggeres rettigheter og muligheter. En privat aktør vil heller ikke være garantert fri for risiko knyttet til forvaltning av skog, jakt og fiske og andre ressurser. Jeg tror imidlertid at de fleste seriøse private kandidatene regner på sine avkastningskrav, og ser at dette er en eiendom som neppe noensinne vil kunne returnere forsvarlige driftsresultat. Det er derfor andre kriterier som vil avgjøre om slike aktører vurderer erverv. Det blir spekulasjoner, men dette kan være svært langsiktige mål om utvikling av eiendommen for framtidige generasjoner eller rett og slett som en langsiktig finansiell plassering (til en viss grad) frikoblet markedssvingninger i sektorer preget av usikkerhet, volatilitet og begivenheter utenfor kontroll. Det finnes dessuten norske, private aktører som kan finansiere et slikt erverv uten store problemer og uten å være avhengige av driftsresultater som forsvarer investeringen.
Hva står vi da igjen med å kunne gjøre? Jeg tror at det beste vi kan gjøre er å tydelig signalisere for styret og eierne i AS Meraker Brug hvilke verdier og motiver vi vil at en ny eier skal representere, hvilke samarbeidsformer, rettigheter og muligheter vi ønsker oss for lokalbefolkning, kommune og næringsliv og hva vi forventer av lokal tilstedeværelse, ledelse, samfunnsengasjement, ansvar og plikter. Det er styret og generalforsamlingen som må ansvarliggjøres og motiveres til å selge til en aktør som kan dokumentere lange verdier, motiver og strategi i forlengelsen av det som dagens eiere representerer. Vi skal derfor være glade for at ordføreren i Meråker har etablert en meget god og profesjonell relasjon til representanten for aksjemajoriteten i AS Meraker Brug, og at en kanal for tydelig kommunikasjon for våre synspunkter dermed holdes åpen. Det gjelder alle syn på saken, enten vi argumenterer for en statlig eller privat kjøper.
Selv er jeg av den oppfatning av at en privat norsk kjøper med genuint samfunnsansvar og dokumenterbare industri- og samfunnsbyggeregenskaper vil være til det beste for Meråker. Slik kan et utgangspunkt for videre utvikling av hjørnestener som turisme, utdanning, matproduksjon, ferdsel, jakt og fiske, infrastruktur og kommersielle tilbud i bygda etableres. Endatil kanskje industri.