I 1987 var jeg så heldig å få være med på en internasjonal kvinnekonferanse i Moskva. Det møtte engasjerte kvinner fra hele verden. Det var 42 som kom fra Norge, representanter fra de fleste politiske partiene og for mange av de frivillige organisasjonene. Noen dager før jeg skulle dra, fikk jeg et telegram fra arrangementskomiteen i Moskva. Jeg fikk en invitasjon til å besøke en av Sovjets republikker etter at konferansen var slutt. Det var veldig overraskende, men selvfølgelig takket jeg ja.
Etter den offentlige konferansen fikk jeg en ukes opphold i Volgograd, det tidligere Stalingrad. Jeg skulle dra dagen etter. Det var ikke fritt for at jeg følte meg litt liten der jeg ble igjen alene på hotellrommet. Jeg kunne ikke russisk. Men alt gikk greit, og med et innenriksfly landet jeg trygt og ble installert i et hyggelig hotell. Der traff jeg 10-12 andre kvinner fra konferansen jeg skulle være sammen med den neste uken. Jeg var den eneste fra Europa. Vi ble behandlet som høytstående viktige gjester. Vi ble kjørt rundt i en minibuss, det var mye de som representerte byen, ville vise oss.
Det som gjorde et uutslettelig inntrykk på meg, var besøket på minnestedet for slaget ved Stalingrad. Det skal ha vært et av de blodigste slagene under 2. verdenskrig, ja kanskje det blodigste. Russerne mistet en million mann der, har jeg lest. Tyskerne like mange.
Minnestedet var en høyde i byen der det var blitt satt opp mange minnesmerker i enorme størrelser. Det var særlig ett som festet seg i hjertet mitt. Det var så stort og så vakkert i sin tristhet. Det uttrykte en ulidelig sorg alle kvinner hadde gjennomlidt som hadde mistet sine kjære på dette stedet.
Jeg møtte mange lokale kvinner her. Mange av dem var godt voksne som sannsynligvis selv hadde opplevd krigens grusomheter. De var så vennlige, så varme. De ville så gjerne ha kontakt, de ville fortelle.
«Fra denne høyden rant det bekker nedover alle sidene og det som rant, var blod!»
Noen flere intense ord fikk jeg med meg:
«Ta med deg en hilsen fra oss tilbake til Europa og verden:
Dette må aldri skje igjen!
Det må være fred mellom alle.»
Jeg tenker i dag på disse kvinnene og sender herved denne hilsenen videre ut i verden. Uskyldige barn, kvinner og menn lider.