Kjære kommunepolitikere og administrasjon, som nærmeste pårørende og verge for min datter, ser jeg meg nødt til å reagere på kommunens sparetiltak nå mot slutten av 2023. Jeg føler meg ydmyket på vegne av min datter og mange med henne.

Min datter er sterkt funksjonshemmet og har en alvorlig epilepsivariant. Hun har et helhetlig hjelpebehov. Hun bor i et bofellesskap hvor hun er medeier. Der mottar hun heldøgns hjelp og omsorg fra en dyktig stab, ansatt i Stjørdal kommune.

Som pårørende har jeg fått beskjed om sparetiltak, som er svært inngripende i min datters og andres liv:

  • Det skal ikke leies inn vikar ved sykdom eller annet fravær blant de ansatte.

  • Det skal ikke brukes overtid.

Ved fravær :

  • Kun nødvendig helsehjelp skal prioriteres.

  • Praktisk bistand må bortprioriteres. Det vil si at ansatte ikke skal følge til aktiviteter.

  • Renhold bortprioriteres.

Som alle vet, vi lever i ei tid med mye smitte og sykdom. Ansatte må holde seg borte fra jobb på grunn av sårbarhet hos de de skal bistå.

Min datter, som mange andre, er prisgitt å få nok bistand og hjelp av ansatte, som innehar kompetanse, gir trygghet, kontinuitet og innhold i livet. Hun trenger hjelp til å leve livet sitt. Utover å ha behov for nødvendig helsehjelp, har hun behov som deg og meg, «hvermansen».

Hvor sjølsagt er det ikke for de fleste av oss å ta en tur i gata, ta en kaférunde, gå på kino, konsert, ta med en nistepakke på tur osv. Dette er viktig innhold i livet, som holder en vital og levende. Stillstand og passivitet er ofte mer sårbart for mennesker med et nervesystem i ubalanse. Og har du ikke fysisk mulighet til egenaktivitet, blir det ekstra sårbart. Trivsel og opplevelse er grunnlaget for best mulig helse, både fysisk og psykisk.

Med flotte og kreative ansatte, og en fast liten stab, som ble leid inn ved sykdom/fravær, har dette vært bra ivaretatt for min datters del. Med kommunens sparetiltak, revner dette så snart en ansatt er borte. Og i en stab må man regne med at det regelmessig er slik at noen er dårlig eller har syke barn. Og…. det er lov å være syk.

Kjære politikere,

Hvorfor kjøre sparetiltak overfor mennesker som er så sårbare for de følgene dette får?

Dere vet hvem de er. De har hatt samme behov hele livet sitt. Dere vet hva de trenger for å ha et liv som deg og meg. Eller, vet dere ikke?

Jeg ber ikke om store ting, jeg ber ikke om noe lukrativt eller ekstraordinært. Jeg ber om at disse menneskene skal få leve helt ordinære liv.

Jeg ber om at denne gruppa spares for utrygghet, når kommunen må spare. Det kjennes ydmykende. Det må finnes andre områder å spare på. Jeg frykter også at den utrygghet som skapes og belastningen oppofrende ansatte utsettes for, bidrar til å svekke rekrutteringen og at folk står i sine stillinger over tid og sikrer kontinuitet.

La dattera mi og andre i hennes situasjon få være borgere i Stjørdal kommune.

Anne Krogstad Haukås