Freyasaken handler for noen om en overfladisk opptatthet av et enkeltindivid, mens arten i seg selv er det få som bryr seg om. Men det som opprører så mange er nok at det pirker i kjernen på det som faktisk er at av vår tids største utfordringer, måten vi behandler dyr og natur på.

Søndag 14. august ble hvalrossen Freya skutt i Oslo. Myndighetene sier de gjorde det for å hindre at mennesker kanskje kunne komme til å bli skadet en gang i fremtiden. De var også bekymret for at folk kunne skade Freya. Det er en hul argumentasjon å tro at det å skyte noen gjør dem godt. Vi har klare regler mot skading av dyr i vårt samfunn. Det er straffbart å utøve vold mot dyr og brudd på loven kan straffes med bøter eller fengsel. De som har kastet stein på Freya og oppført seg bøllete burde selvsagt ha blitt irettesatt.

Men det er ikke nysgjerrige mennesker i Oslo sin skyld at Freya nå er død. Det var utvilsomt enkelte som kom for nær og ikke respekterte anbefalingene om å holde avstand, men det var myndighetenes valg at hun måtte dø. At tusenvis av mennesker ønsket å oppleve en levende hvalross i Oslofjorden kan tolkes som en fascinasjon og begeistring for ville dyr. Mange så på møtene med henne som en stor berikelse og dette kunne ha blitt brukt på en konstruktiv måte i naturvernets tjeneste. Men bare hvis hun fikk leve. Nå har Freya isteden blitt et symbol på menneskenes manglende respekt for ikke-menneskelig liv. Samtidig viser den vårt nederlag. For hva slags signaler gir myndighetene til våre barn og unge når det alltid er de andre dyrene som må vike for våre interesser? Den drepte hvalrossen hadde ikke gjort noe annet enn å være hvalross i en verden full av mennesker og våre ting.

Alette Sandvik stiller seg tvilende til myndighetenes valg med å skyte hvalrossen. Foto: Privat

Naturen er ikke sertifisert, sikret eller garantert trygg på noen som helst måte, men vi må likevel lære oss - kanskje helt på nytt - å leve med den.

Er det virkelig noen som tror at vi blir mer vennligstilte overfor arter i Arktis hvis vi skyter de som kommer på matsøk her sør?

Hva gjør myndighetene med et samfunn når de møter et dyr som Freya med skyting?

Dette skjer også med våre store rovdyr året rundt. Det finnes i dag cirka 3000 hvalrosser på Svalbard og under 1000 individer av alle de fire store rovdyrene til sammen i hele Norge. Gjennom hele sommeren har det blitt fattet vedtak om skyting av rovdyr på fastlands Norge. Noen fordi de har blitt sett på et viltkamera i nærheten av der dyr beiter, andre fordi de rett og slett befinner seg i områder der vi har definert at de ikke skal få leve. Det blir også, alt for ofte, avslørt grove tilfeller av ulovlig jakt og mishandling av store rovdyr.

Det er riktig at vi har hatt flertallsvedtak på Stortinget om å holde rovdyrene nede på konstant truede nivå. Men at det er et klokt og kunnskapsbasert standpunkt ut ifra hva verden trenger i dag, det er vel heller tvilsomt.

Hvordan møter vi som samfunn det neste levende vesen som dukker opp på feil sted til feil tid? For det handler jo aller mest om oss selv.

Uten blikk for de verdifulle øyeblikkene og mulighetene for endringer av vår handlemåte så blir direktorat og andre myndigheter blinde videreførere av en destruktiv ukultur. Vi kan ikke fortsette å snakke om enkeltindivider av arter som om de ikke har noen betydning. For det er nettopp vår behandling av hvert enkelt individ av en art som betyr noe.

Det er noe rart med menneskets forhold til naturen. Disse store sammenhengene som vi alle er så avhengige av at fungerer, er vi samtidig den største pådriveren for å ødelegge. Det er så utrolig mye kunnskap om dyr, natur og menneskets rolle i naturen som vi «moderne» mennesker har glemt og kanskje fortrengt. Hver eneste art, hver eneste livsform, inngår i en større sammenheng, en økologisk vev. Når en art blir fjernet så resulterer det i en kjedereaksjon som kan true andre arter.

Det som skjer i ulike naturmiljøer over hele kloden er faktisk mer alvorlig enn noen mennesker har opplevd tidligere. Den ville naturen er som en beskyttende hinne rundt våre menneskeskapte samfunn. Denne hinnen er på vei til å briste. Ikke fordi en viljeløs asteroide eller en vulkan har rammet jorden, men en liten skapning kalt homo sapiens - som attpåtil vet hva han er på vei til å gjøre.

Vi oppfører oss som vi er midtpunktet i dyreriket, den ene arten som tror han vet best hvor mange det skal være av bjørn, villrein, ryper og mår. Villsvin, ulv, gaupe og alle de andre artene som vi deler jorden med, som ikke har direkte nytteverdi for menneskene, må bort. Dette synet på verden og naturen vi omgir oss med er i ferd med å slå tilbake på oss selv. Vi holdes i fange av et begrenset syn på naturen og dermed også oss selv.

Det har gått hundreår etter hundreår der natur har blitt neglisjert.

Menneskene har oppført seg som om atmosfæren kan ta imot utslipp i det uendelige. Naturen har blitt sett på som en billig og endeløs leverandør av råstoff og de andre dyrene er der bare for oss. Vi mister så mye ved denne måten å være i verden på. Vi skyter, jager, fanger og skremmer og taper samtidig vår egen fremtid. Av alle kull med dyr som fødes så er det alltid noen som er litt mer tamme, vennligsinnede og nysgjerrige på oss mennesker. Disse individene er også de som først blir skutt under jakt. Vi har fått et så merkelig forhold til de ville dyrene at alle nærgående dyr må skytes og fjernes, de er sikkert syke eller iallefall vil de oss noe vondt.

Avlivingen av Freya er ikke bare trist og unødvendig, men også en forspilt sjanse for langsiktig og etisk forsvarlig behandling av dyr. For det er nettopp i følelsen og nysgjerrigheten til dyr at muligheten for formidling og endring er størst.

Man kan kanskje ikke forvente at alle i Norge er oppdaterte på at verdens natur og artsmangfold er i en krisetilstand. At vi har mistet 70 prosent av bestandene av ville dyr på 50 år og at det kun er 4 prosent ville pattedyr igjen (målt i biomasse). Men man skulle kunne forvente at politikere og de som har valgt å besette ledende stillinger i landet var oppdaterte på dette. Hvis man har det som bakteppe og samtidig forstår at naturkrisen skyldes måten vi mennesker forholder oss til natur på, da ville man ikke ha sneket seg innpå en frisk og fredelig hvalross i Oslo en rolig søndag morgen for å skyte den.

Nå blir vi isteden sittende tomhendte igjen, ikke fordi èn hvalross er død, men fordi vi ble frarøvet muligheten til fredelig sameksistens.