Allerede før krigen i Ukraina brøt ut var det 82,4 millioner mennesker på flukt i verden. Nå er ytterligere 4 millioner ukrainere på flukt – og antallet stiger for hver dag. For å sette det i perspektiv så er det nesten fire ganger så mange mennesker på flukt i Europa nå som det var under flyktningkrisen i 2015. Men i motsetning til den gangen så er det nå hovedsakelig kvinner og barn som flykter. Ja, over en halv million ukrainske menn som arbeidet i EU-land har returnert til sitt hjemland for å forsvare det. Det en katastrofe, og Norge skal selvsagt stille opp. Men de fleste forstår at vi ikke kan hente alle flyktninger i verden til Norge. Derfor er klokskap og prioritering helt nødvendig.

På grunn av Ukraina-krisen oppfordret IMDI Malvik kommune om å ta imot 150 flyktninger i 2022. Kommunestyremøte vedtok å ta imot 90. Men det er langt fra sikkert at Malvik klarer å nå dette målet – kommunedirektøren vet ikke hvordan han skal få det til i praksis. Vi har ikke nok ressurser. Av disse så skal minst 28 komme fra land utenfor Europa. 17 av disse har enten kommet, eller kommer i nær fremtid.

All erfaring tilsier at integrering er enklere når man deler elementer av språk, historie, kultur, utdanning og religion. Dette så vi godt da flyktningene fra Balkan kom på 90-tallet. Da det ble fred, valgte mange å reise tilbake. De som valgte å bli, ble raskt integrert i det norske samfunnet. Ifølge SSB så er yrkesdeltakelsen for voksne personer som er født i Bosnia på 72 prosent, dette er på nivå med resten av befolkningen. For personer født i Midtøsten og Afrika er ligger det på mellom 40 – 50%. Men «sysselsetting» er et ullent begrep. For å vite hvordan det egentlig står til så må man se på skattenivået. En gjennomsnittlig sysselsatt født i Bosnia betalte kr. 92.000 i skatt (2018), mens tilsvarende for innvandrere fra enkelte land i Afrika ligger på under kr. 30.000. For store innvandrergrupper er det bare 4 av 10 som er i arbeid etter en «generasjon» i Norge, og gjennomsnittslønnen for de som arbeider er under halvparten av en norsk minstepensjon. Årsakene er selvsagt mange og sammensatte, men de koker ned til at noen kulturer har vanskeligere for å tilpasse seg livet i Norge enn andre. Det fører til vedvarende fattigdom og utenforskap. Dette er ikke noe jeg finner på – det er offentlig statistikk som er tilgjengelig for enhver som gidder å se. Flyktningkonvensjonen som ble vedtatt i kjølvannet av 2. verdenskrig var heller aldri ment å være et instrument for enveis, permanent folkevandring mellom kontinenter.

Derfor foreslo Fremskrittspartiet at de 11 gjenværende plassene som er tiltenkt mennesker fra andre deler av verden skal forbeholdes ukrainere. Rett og slett fordi det nå er akutt behov for det (kvinner og barn står uten tak over hodet), samt at de vil bli hurtigere integrert slik at vi igjen kan hjelpe flere. Men forslaget om å forholde seg til realitetene fremfor infantilt føleri, fornektelse og ønsketenkning fikk bare FrPs stemmer. Det er ikke uvanlig i Malvik.

Det ironiske er at kommunestyret i Malvik (alle partier unntatt FrP) i sin iver etter å fremstå som «snille og gode» i praksis vedtok det motsatte – å hjelpe færre.

Rikard Spets,

Malvik FrP