I Bladet den 13.12.23 oppfordrer kommunaldirektør Reitan familie og venner til å stille opp for sine nærpersoner mer enn tidligere. Bakgrunnen er et trangere budsjett, og det rammer som vanlig blant andre pasienter og pårørende som brukere av tjenestetilbud i helse og omsorg.

Vi er to godt voksne som personlig er godt kjent med helse- og omsorgstjenesten både fra innsiden og utsiden og har flere tiårs erfaring med mellommenneskelige møter med helsepersonell i kommunehelsetjenesten. Dette innlegget er skrevet med pårørendehatten på.

Det er mange år siden norske myndigheter skulle satse på et styrket pårørendesamarbeid. Flere stortingsmeldinger presiserer at pårørende har en «viktig og markant plass i framtidens omsorg». Slik vi forstår det har det lenge vært et ønske å etablere en ny pårørendepolitikk som gir økt likestilling, større fleksibilitet og som skal bidra til at pårørende blir verdsatt og synliggjort. Pårørendeprogrammet (2020) har som mål «å synliggjøre, anerkjenne og støtte pårørende og bedre samspillet mellom helse- og omsorgstjenesten, brukerne og deres nærmeste. Pårørende som tar vare på sine nærmeste, skal bli møtt av offentlige tjenester som arbeider sammen med dem, veileder og støtter dem og gir avlastning når de trenger det».

Helsepersonell har ansvar for å legge til rette for pårørendeinvolvering, relatert til nærpersonens ønske og behov for helsehjelp. Kort oppsummert skal pårørende framstå som en naturlig og integrert del av det daglige arbeidet i helsetjenesten.

Det er en fin ting å gjøre! Å være sammen med og hjelpe, støtte sin (e) nærperson (er) når sykdom og andre helse- og sosialrelaterte utfordringer oppstår eller forverres. Sammen med helsepersonell. Vi må dessverre meddele at vi svært sjelden har blitt invitert med til et samarbeid om nærpersonen, vi har ofte etterspurt dialog og alltid invitert oss selv for planlegging, oppfølging og tilrettelegging.

Vi tør si at pårørende veldig gjerne ønsker å stille opp, og strekker oss gjerne enda lengre! Det står ikke på viljen. Vi er godt kjent med at de aller fleste pårørende vil strekke seg langt for at nærperson skal ha det så godt som mulig i sin hverdag.

Vi ønsker imidlertid å bli sett, hilst på, presentert for og vi vil samarbeide! Vi ønsker å bli respektert for det vi gjør og for hvem vi er. Nemlig som pårørende. Opplevelsen av å være medvirkende kan man få gjennom noe så enkelt som et smil og en hilsen; hei, hallo, god dag! Men nei….

Å hilse på hverandre er å betrakte som god folkeskikk. Det er en form for høflighet og respekt i mellommenneskelige møter. Når vi møter eller passerer noen, er det vanlig å hilse eller si hei som en måte å anerkjenne den andres tilstedeværelse på. Å hilse på noen signaliserer også at du er åpen for kommunikasjon og er villig til å engasjere deg med den andre personen. Det kan bidra til å skape en positiv og vennlig atmosfære.

Selv om forventningen om å bli hilst på kan variere mellom ulike kulturer og sosiale kontekster, er det generelt sett en god praksis å hilse på mennesker når man møter dem.

Som pårørende i møte med helsepersonell på ulike arenaer, det være seg i eget hjem eller på institusjon ønsker vi å bli invitert til et samarbeid. En hilsen og et smil som varmer «Hei, God morgen, god dag eller god kveld! Jeg heter …. Og hvem er du?»….Hva tenker du er viktig for NN?»

Vi ønsker oss et samarbeid som starter med et smil og en hilsen! Akkurat som vår ordfører Eli Arnstad sa i sin julehilsen på Torget 15.12.23; «ta vare på hverandre fordi det koster ingen ting annet enn å gi av vår oppmerksomhet så viser vi omtanke for hverandre, naboer, venner eller andre som kan trenge et smil.» Dette må vel gjelde alle mellommenneskelige forhold, og særlig i profesjonell omsorg?

Å bli anerkjent som pårørende av helsepersonell med tilstedeværelse og engasjement er viktig. At pårørende er en viktig ressurs, har vi lest og fått høre. Men hvordan kan vi som pårørende vise oss som ressurs? Til dette trengs et samarbeid mellom helsepersonell og familie og venner. Vi kan begynne samspillet med et smil og en hilsen kanskje?

Hei! Hallo! Goddag! Det koster ingenting å hilse, ei heller å presentere seg. Det koster ingenting å smile. Et smil engasjerer, inkluderer, inviterer, skaper hygge, motivasjon og kan i «verste fall» skape varme og glede.

Nettopp det ønsker vi oss for å kunne bidra enda litt mer!

Hvis vi blir invitert til et samarbeid, verdsatt og synliggjort kan vi sikkert strekke oss lenger! Vi gjentar: helsepersonell har ansvar for å etablere dette samarbeidet. Vi ønsker å føle oss som viktige bidragsytere, den følelsen kan være motiverende for å yte god omsorg. Kanskje koster det enda mindre med et smil og en hilsen når vi får samarbeidet på plass? Det vil også sannsynligvis være besparende både på kort og lang sikt å spille på lag med oss pårørende i en trang kommuneøkonomi.

Vi møter det nye året med blanke ark og gode mellommenneskelige møter. Vi vil med dette ønske dere som har lest dette innlegget et riktig godt nytt år! Hei, hallo, god dag og gjerne med et smil!

Pårørende med lang fartstid