Da jeg flyttet til Stjørdal for 20 år siden var det lett å se hvem som hadde bygget hva i sentrum. Det virket som om utbyggerne hadde en arkitekttegning hver seg, og den gjenbrukte de med minst mulig variasjon i nye prosjekter. I dag er det annerledes. Nå ser alle nye bygg ut som om de er blitt designet av tolvåringer i Minecraft. Bokser stablet på bokser, stablet på bokser.

Noen ser ut som sydenhoteller der de har glemt å bygge svømmebasseng. Flere av byggeprosjektene har «hage» i navnet («have» når det skal være ekstra jålete), og dette betyr at de har et lite grøntanlegg, enten på taket eller inne i en bakgård. Det eneste disse «hagene» har å tilby til byrommet utenfor er harde flater i grått, brunt, svart og glass. I serien «Byenes mester» på NRK sier den danske arkitekten Louise Fiil at «byen skal oppleves i øyehøyde», og at «livet mellom bygningene» er viktigere enn bygningene. Byen skal ha «rom» der folk kan møtes og trives.

Men hvordan vil byrommet oppleves av de som skal bo i byen vår? Og hvem er de egentlig? Svaret på det siste spørsmålet burde få politikerne våre til å tenke seg grundig om. Minecrafthusene som reises i sentrum er nemlig skapt for å oppleves fra innsiden. De bygges med en veldig høy standard og en veldig høy pris. Ingen kan kjøpe seg inn om de ikke både kan selge en stor enebolig og samtidig ta opp et par millioner i lån.

Det betyr at de som flytter til sentrum for lengst er ferdige med å oppdra barn. De er beint ut sagt gamle. Men hva er problemet når gamle folk har råd til å betale markedspris for leiligheter? For det første: gamle folk sitter inne om kvelden. Det betyr at så snart Torgkvartalet stenger for kvelden, blir det ingen voksne å se i gatene. Hele sentrum overlates til ungdomsgjengene.

For det andre: Gamle folk blir ikke yngre. De skal ferdes i et bymiljø som består av harde, ensartede flater i en alder da det å ha visuelle holdepunkter blir stadig viktigere for orienteringsevnen. Stjørdal sentrum blir en grå-brun-svart labyrint som det blir lett å gå seg vill i, spesielt når en har en gryende demens.

For det tredje: Når det blir for dyrt for småbarnsfamilier å etablere seg, må de slå seg ned lenger unna sentrum. Dette betyr at den nye Halsen skole må hente elevene sine lenger borte fra. Veldig mange elever fraktes til og fra Halsen skole i privatbil i dag, og det kommer til å øke, med de trafikkutfordringene det vil gi. Kanskje må også en del elever komme med buss.

Utbyggerne bygger det som markedet vil ha, så det er opp til politikerne å styre utviklingen i sentrum. En «oldis-ghetto» er praktisk for hjemmetjenesten, men er byen tjent med dette? Eller kan kommunen pålegge utbyggerne å lage finansieringsløsninger som gjør at unge folk kan kjøpe seg store nok leiligheter så de kan bli boende selv om de får barn?

Kan de pålegge utbyggerne å bidra til fellesrommene i byen, slik at «haven» ikke bare blir en eksklusiv busk inne i et bygg, men noe som gjør at folk kan trives i byen sin?