Jeg er en 85 år gammel mann, har hatt førerkort siden 1957, utvidet og fornyet en rekke ganger. Det var tid for å fornye igjen, og den 8. desember gikk jeg ut at legekontoret med bevis på at jeg var helsemessig skikket til dette.

Jeg tenkte at når jeg var i området likevel, så kunne jeg stikke innom trafikkstasjonen for å levere skjemaet, så prosessen kom i gang så snart som mulig.

Det satt en mann i foajeen, jeg vekslet noen ord med ham og fikk vite at stasjonen var stengt på fredager. Var på vei til å gå da Vegvesenet dukket opp, og nærmest ropte «Det er stengt her». Vesenet spurte hva jeg gjorde der, og jeg sa at jeg hadde tenkt å levere et skjema i anledning fornyelse av førerkortet mitt. Vesenet kunngjorde på nytt at «Det er stengt her».

Jeg kunne gått inn på nettet og sjekket dette. Jeg unnskyldte meg med at jeg var så flink med nett og foretrakk helle å snakke med et menneske.

«Da får du komme tilbake på mandag» sa vesenet.

Jeg tuslet ut med halen mellom bena, følte meg utkastet, vokabulært.

Mandagen etterpå møtte jeg opp igjen som avtalt. Da jeg entret foajeen la jeg merke til at vesenet alt var der. Velkomstkomite, tenkte jeg, men akk det var ingen velkomst.

Da vesenet så på meg og skjemaet mitt, kunngjorde han: «Du får ikke hjelp her i dag».

Men, du har selv bedt meg komme hit i dag, sa jeg.

«Fåkke hjelpe», sa vesenet. «Vi har sykdom her, og det får vi ikke gjort noe med».

Jeg holdt på å spørre om hele stasjonen var syke, men tok meg i det. Jeg opplyste at om to dager onsdag 13. er siste dag jeg har gyldig førerkort, så jeg ville gjerne hatt dette ordnet innen den tid.

Vesenet skulte på meg og sa: «Du får komme tilbake på onsdag, så blir det akkurat det».

Stakk halen mellom beina, og følte meg kastet ut igjen.

Onsdag 13. desember. Dag 3.

Det var en behagelig stemning i foajeen da jeg tastet inn status på en skjerm, øyeblikkelig kom det ut en kølapp, og sekunder senere dukket nummeret opp på besøkstavla. Jeg kunne bare gå rett inn. En hyggelig dame undret på hva hun kunne hjelpe meg med. Jeg bar fram ærendet mitt og la skjemaet på desken. Hun lånte førerkortet mitt og tok en kopi som hun laget et midlertidig førerbevis av som kunne brukes til det nye kortet kom i posten.

Jeg betalte for tjenesten, takket for hjelpen og ønsket god jul. Det tok mindre enn ti minutter før jeg ruslet ut igjen uten hengende hale.

Jeg satt i bilen og tenkte gjennom hendelsen på dag 1 og dag 2.

Jeg tenkte hvor er oppførselen og høfligheten blitt av? Hvor er respekten for eldre? Må man regne med arroganse og snakke med store bokstaver når man må oppsøke denne institusjonen?

På statens bekostning, oldingen

Kolbjørn Gressetvold