Løkken tror det er få som vet at kommunens linnorm (uten bokstaven d som han presiserer) i utgangspunktet symboliserte djevelen, og at den ble drept av en jente fra Antiokioa.
Hjemme på kontoret hos krøniker Hans Olav Løkken finnes det utallige permer med informasjon om svunne tider. En av kontorets mørkeste historier tilhører Sankta Margaretha og komunevåpenets linnorm.
– Tror du folk flest på Stjørdal kjenner historien til kommunevåpenet?
– Det tviler jeg på. Ut i fra min erfaring så vet folk generelt veldig lite om dette, bortsett fra at det er en linnorm som er avbildet. Du kan jo prøve å spørre en liten gruppe.
Ba om lykke for Stjørdalingene
Skal man komme til bunns i historien om linnormen så må man begynne med sagnet om den 15 år gamle Margaretha, som levde omkring år 300 i Antiokia.
– Da hun motsatte seg ekteskap med en romersk prefekt, ble hun kastet i fengsel. Der ble hun voldtatt, pisket og stukket med spyd for å ha avvist den mektige mannen.
Ifølge sagnet blir Margaretha helbredet gjennom bønn, og ber til Gud om at han må sende henne den verste skapningen han noen gang har lagd, slik at hun kan søke hevn over ondskapen som har rammet henne.
– Margaretha blir så tilsendt djevelen i form av linnormen, det verste uhyret som noen gang har blitt skapt.
Historiker Løkken lener seg frem på stolen, og demonstrerer teatralsk bruken av et mordvåpen i løse luften:
– Margaretha stikker en korsstav i gapet på dragen og dreper den. Gud ser seg nødt til å teste hennes troskap på nytt, og sender henne det nest verste han har skapt, populistisk sagt – mannen.
Til tross for at mannsskikkelsen prøver å forføre henne, blir ikke Margaretha vippet av pinnen.
– Hun griper ham i håret, og setter sin høyre fot på hans nakke, og knekker det av. Det er denne episoden skulpturen av henne i Værneskirka illustrerer, dersom det da er en Margaretha-figur. Noen betviler det, sier Løkken.
Etter flere runder med overgrep i fengslet blir hun til slutt henrettet ved halshugging, av den forsmådde prefekten. Før hun dør ber hun om tilgivelse for de som sto for det grusomme misbruket.
– Hun ber også om lykke for de som reiser et minne eller en kirke til ære for hennes martyrium.
Lite visste Margaretha at det 800 år senere skulle bli reist en kirke i hennes navn, i et land langt nord.
– Valgte djevelen over kvinnfolket
Løkken får opp et bilde på dataskjermen som tilsynelatende er tatt for en god stund siden. Man skimter et gammelt brev og noen enda eldre kommunesegl.
Dette er hyldningsbrevet som Stjørdal kommune fikk utstedt 17. Juli 1344. Det daværende Stjordalsfylkets segl viser en skikkelse med krone og en korsstav i hånden, stående på en drage.
– Ringer det en bjelle? Det er Sankta Margaretha i drapsøyeblikket.
Løkken påpeker at seglet har tre billedmotiver, og at i heraldikken (læren om kommunevåpen) bør en velge et attributt fra seglet.
– Ut av de tre motivene som er avbildet på seglet; Margaretha, korset og linnormen, så endte vi opp med linnormen. Det henger ikke på greip, mener Løkken.
– Burde det blitt valgt en annet billedmotiv enn linnormen?
– Åpenbart! Seglet avbilder en jente som symboliserer det rene og gode i verden, korset symboliserer kristendommen, mens linnormen symboliserer djevelen eller det onde. Kommunen valgte djevelen over kvinnfolket, rett og slett. Vi hadde en mulighet til å få en kvinne som kommunevåpen, som senere ble skytshelgen for kvinner i barsel. Det ville ha vært høyverdig i dag.
Symboliserer undergangen
Løkken tror linnormen ble valgt til fordel for martyrjenta på grunn av et løst rykte som tilsa at menneskeskikkelser ikke kunne avbildes på kommunevåpen.
– Dette var bare tull og tøys. Det finnes flere kommuner som avbilder menneskeskikkelser, blant annet Melhus kommune som har Einar Tambarskjelve på våpenet sitt. Etter min mening er kommunens begrunnelse og slutning helt feil.
Han fortsetter retorisk:
– Våpenet skal binde folket sammen, gi identitet og vise autoritet innad og utad. Gjør linnormen det?
Kommunens begrunnelse for valget av linnormen utdypes i et brev fra 05.02.97:
”Etter at Sankta Margaretha hadde nedkjempet Dragen gikk den over i det godes tjeneste og tok bolig i lindetreet - som på den tiden ble sett på som et hellig tre i Midt-Østen - og fikk deretter navnet Lindorm. Vår variant i kommunevåpenet, er lindormen i det godes tjeneste”
Dette stiller historikeren seg spørrende til.
– Jeg tror kommunen moderniserte sagnet – gjennom en tilpassing fra en relatert fagperson, slik at linnormen passet et potensielt våpenmerke.
Ifølge lokalhistorikeren symboliserer linnormer en brutal makt og ”det onde”, og derfor kan de ikke stilles i de godes tjeneste.
Løkken viser til definisjonen av linnorm, utformet av Aschehougs leksikon:
”Linnorm: menneskeetende slange av overnaturlig størrelse. Under tiden ligger den under herregårder, kirker e.l, og vil en gang bli bygningens undergang”.
– Hvis Sancta Margaretha virkelig ba om lykke for oss stjørdalinger, så er dette litt av en takk vi har gitt henne. Vi avbilder hennes erkefiende på kommunevåpenet, og som i teorien truer med å bli undergangen for kirka vi reiste til ære for henne. Det kan man ikke akkurat kalle for en lykkelig slutt på sagnet.
Skal binde folk sammen
– Det er ikke noe i veien for at et sagn blir pyntet på , og fremstår som et fornyet sagn, slik ulike sagn har utviklet seg. Men da må det innrømmes. Det har ikke kommunen gjort.
Historikeren vil uansett ikke bytte ut kommunevåpenet om muligheten byr seg.
– Det er viktig å sette spørsmål ved historien, men jeg mener jo selvfølgelig ikke at kommunen skal bruke penger på å skifte ut linnormen. Det kan fort bli meget dyrt. Linnormen står godt til Hell, og er på diverse kommunale kumlokk, og der passer den jo fint.
Til tross for kommunevåpenets kontroversielle understreker Løkken dette:
– Det er viktig å være stolt av kommunevåpenet sitt uansett hva som avbildes. Et kommunevåpen var i utgangspunktet ment for å binde folk sammen, og det bør linnormen også gjøre - uavhengig av dens opprinnelige betydning.
Løkken håper at heraldikken vil bli en del av pensum på ungdomsskoler over hele landet.
– Heraldikken bør bli en del av pensum. Historie er viktig, og kanskje spesielt historien bak plassen man vokser opp på.