Les meningsytringen her:

Hoppbakken på Haraldreina

I snart 15 år har vi hatt gleden av å observere barns lek og aktiviteter på skolegården ved Haraldreina skole. Det var nærheten til skolen som var avgjørende for oss da vi flyttet til denne eiendommen fra Trondheim, da vår eldste datter skulle begynne i første klasse.

Å kunne gå gjennom hageporten og rett inn i skolegården, var den tryggeste skoleveien vi kunne tilby våre barn. Området hvor den nå omstridte hoppbakken befinner seg var et yndet lekeområde for frilek, med gress og trær, og vi har hatt hyppig besøk av unger som kommer inn i hagen for å hente baller på avveie.

At det å bo ved en skolegård kan medføre en del aktivitet, er vi innforstått med, men det er ikke dette som er tema for denne saken. Det saken gjelder, er at denne hoppbakken er blitt reist uten at den ble søkt og godkjent, slik lovverket krever, og om hvordan Nybrott gikk frem overfor oss, for å få til dette prosjektet. Med god hjelp, tydeligvis, fra noen i kommunen.

Gjennom årene som vi har bodd her har vi flere ganger fått besøk på døren av Nybrott, med nabovarsel for prosjekter de ønsket å få gjennomført på skolegården. Uten unntak har vi vært positive til alle forespørsler og gitt vårt samtykke uten innvendinger. Dette gjelder ballbinge, kunstgressbane og en brakke.

LES OGSÅ: Hoppbakken blir ett år forsinket

Når vi nå ser hvordan dette hoppbakkeprosjektet er blitt håndtert, viser det bare at Nybrott har vært fullstendig klar over at dette var noe de neppe ville få positiv respons på fra oss. Og hvem ønsker seg vel en hoppbakke rett utenfor vinduene, som ikke bare stenger for utsikten, men som vil få store konsekvenser på mange vis for oss som skal bo her?

Hvor mange hoppbakker i dette landet legges til skolegårder, klint opp i tomtegrensen til private boliger? Meg bekjent blir hoppbakker lagt ut i terrenget, og bort fra boligstrøk.  Vi snakker nå om en idrettsarena, ikke en gjennomsnittlig norsk skolegård.

Da Nybrott kom på døren for å innhente en signatur, ble det både overfor vår datter og min mann hevdet at dette gjaldt en veldig liten hoppbakke som skulle legges i et hjørne i skolegården, og at vi ikke kom til å merke noe til den. Så bagatellmessig fremstilt var dette at de to ikke engang tenkte på å nevne det for meg at de hadde hatt besøk av Nybrott.

Ikke engang da arbeidet med hoppbakken kom i gang, og vi undret oss over hva det var som foregikk like ved hageporten vår, forsto min mann og datter at dette kunne ha noe å gjøre med det som idrettslaget hadde nevnt høsten før.  Dette var jo store inngrep, fjerning av trær og masse, med store anleggsmaskiner i arbeid, og dessuten helt inntil vår eiendom.

Burde ikke vi ha fått noe varsel om hva som foregikk?  Som eier av denne eiendommen på lik linje med min mann, har jeg aldri gitt mitt samtykke eller underskrevet noen godkjenning til dette prosjektet. Allikevel presterer Nybrott å legge frem saken med at samtlige naboer bifaller hoppbakken da saken ble lagt frem til avstemming i formannskapet. Denne avstemmingen gikk ut på å godta at Nybrott fikk leie jord av Stjørdal kommune på Haraldreina skole.

LES OGSÅ: Stopper hoppbakken på Haraldreina

Når vi først ble gjort kjent med hva de holdt på med, kom en av Nybrotts ildsjeler ilende over skolegården, tydelig opprørt over vår manglende entusiasme for prosjektet.  Han ropte at bakken var tinglyst og godkjent.

Dette stemte ikke, for da jeg dro ned på kommunen for å se den underskriften de påsto min mann hadde gitt dem, fant de ikke saken på Servicetorget. Så jeg måtte dra hjem med uforrettet sak. Noe senere samme dag fikk jeg telefon fra kommunens advokat som takket meg for at jeg hadde gjort dem oppmerksom på hva som foregikk på skolegården. Arbeidet med hoppbakken ble umiddelbart stanset. Jeg fikk nok en telefon fra kommunen med beskjed om å straks melde fra dersom jeg observerte videre aktivitet rundt hoppbakken.

Det var vanskelig å skjønne at de så skulle få godkjenning da de søkte om å få bygge etter at vi hadde lagt frem for kommunen hvordan vi var blitt «overkjørt» og feilinformert, og de i tillegg hadde tatt seg til rette på skolegården.  Men det gjorde de. Og jeg klaget på den avgjørelsen, slik at videre bygging ble stoppet nok en gang. Så enkelt er det altså. For noen.

At Nybrott etter hvert disponerer et stadig større areal av Haraldreina skoles uteområder, kan man jo saktens stille spørsmål ved. Er det en skolegård eller er det et offentlig idrettsanlegg vi har som nabo? Hvilke andre skoler på Stjørdal stiller så store arealer til disposisjon for et enkelt idrettslag?

Dette betyr at aktiviteten på Haraldreina skolegård medfører mere støy og forstyrrelser enn det man kan forvente fra en vanlig skole. Med arrangementer på kveldstid og i helger, ofte med høy musikk og speakerannlegg, genererer disse aktivitetene mye støy.

Vi trenger ikke å få det plassert helt inn i husveggen. Det finnes mange alternative løsninger for en hoppbakke på Haraldreina skole, og i denne kommunen forøvrig. Løsninger som ville gi flere barn tilgang til denne bakken, uten at det ble til sjenanse og verdiforringelse for naboer.

Det er helt uforståelig for oss hvordan politikere på Stjørdal, som er blitt gjort kjent med hvordan denne hoppbakken er reist, enstemmig kunne stemme for at den skal få stå.

LES OGSÅ: Politikerne sier enstemmig ja til hoppbakke

Det er et sterkt signal til byens innbyggere om at de gir blaffen i de lover og regler de er satt til å forvalte. Gjør de seg fortjent til vår tillit og respekt? Dessverre nei.

Dette er ikke den eneste saken i Stjørdal kommune som viser at det er noe riv ruskende galt innen forvaltningen i denne byen. Er de fritatt for regelverket som vi andre er pålagt å følge? Det er flott å skaffe gode aktiviteter for Stjørdals barn og unge.  Men det er enda viktigere å være gode rollemodeller, også utenfor idrettsbane og fritidsaktiviteter.

Som George Orwell en gang så treffende har uttalt: alle er vi likeverdige, men noen er mer likeverdige enn andre.

Reidun de Clive-Lowe