I femten år har Solfrid Frigård (83) på Boråsen i Skjelstadmark tatt i mot pilegrimer. Hun har innredet mastua på gården som dagligstue med TV, bad, kjøkken, og flere loft med gode senger for pilegrimene.
Først stemplet, så maten
– Pilegrimene har gått hele dagen når de kommer hit, forteller Solfrid. - Allikevel ser det ut som det å få stemplet i pilegrimpasset er viktigere enn å spise kveldsmat.
Det slår vertinna på Borås fast. Hun må stemple kortene det første hun gjør når de kommer til gårds.
– Hit kommer de fra Markabygda i Skogn. Da har de vandret dagens etappe som måler ca. 20 km. En kan tydelig se at de har senket skuldrene og slapper av etter dagens etappe.
– Hvor kommer vandrerne fra?
– Det vandrer pilegrimer fra hele verden til Nidaros. Mange av dem starter i Sundsvall i Sverige. De besøker Stiklestad og fortsetter mot Nidaros. Det er denne leden som går om Borås og Ersgard. En annen rute går om Frosta med båt over fjorden til Skatval og så videre mot Trondheim.
Tirsdag kveld fikk Solfrid Frigård besøk av fire tyskere, en svensk dame på 71 og en amerikansk jente og hennes 81 år gamle bestemor. Alle var begeistret for den norske naturen de hadde vandret i, og mottagelsen de fikk på Borås.
Lå i gjestebua
Tysk/svenske Claudia Dieckmann hadde gått helt i fra Sundsvall og på grunn av noe slitte kneledd, deler hun de to mil lange etappene opp i to. Derfor ligger den tøffe damen annenhver natt ganske så alene i et bitte lite telt som hun bærer på ryggen.
– Forrige kveld spurte jeg en bonde om å få sette opp teltet i hagen hans. Men han tilbød meg en seng i et bitte lite hus som det sto gjestebua på. Der sov jeg utmerket til den lyse morgen, forteller Claudia Dieckermann.
Og så tilføyer hun at vertinna på Borås, Solfrid Frigård er som en stjerne på himmelen for henne!
Den amerikanske jenta forteller at bestemoren er utdannet sykepleier og arbeider som sosialarbeider i Chicago. Og på tross av sine 81 år skal hun på jobb når ferien er over.
Og 83 år gamle Solfrid Frigård er også opptatt med arbeid. Hun skaper trivsel, skaffer mat og ordner med overnatting for slitne vandrerne på Borås.
– Og hvordan liker du jobben?
– Det e artig. Veldig artig!
Internasjonalt på Ersgard
– Det som imponerer meg mest er de vandrerne som går helt mutters mo alene helt i fra Sundsvall og inn til katedralen i Nidaros, sier vertinna på Ersgard, Kjellrun Sakshaug.
Natt til onsdag hadde Kjellrun Sakshaug åtte pilegrimer på loftet i den tradisjonsrike stua på Ersgard. Et ektepar fra Nederland, en mann fra Tyskland, to norske damer, ei svensk, og to danske damer. Fire av dem var garvede vandrere fra andre deler av verden. Og de forteller om sine vandringer i Syd- Europa.
– Hva synes dere om vandrerleden dere har gått i fra Sundsvall?
– Naturen er bare vakker, svarer den nederlandske mannen. Særlig på norsk side der det er så mange fjellvann, sier Wolfgang Niebergall.
– Men det kunne ha vært flere hvileplasser med tak, og flere opplysningsskilt om avstand til neste overnatting, sier kona hans.
– Jeg går alene og får tid til å tenke, og jeg nyter stillheten. Ellers ser jeg fram til å vandre inn i Nidarosdomen på lørdag, fortsetter Wolfgang Niebergall.
Gnagsår
Så blir det spørsmål om plaster til ei vond dansk tå, og Kjellrun har selvfølgelig det som skal til for å lege både hodepine, kutt i skinnet og gnagsår.
– Jo visst, har jeg plaster i skapet, sier Kjellrun Sakshaug.
– Ofte er det de som debuterer som pilegrimer som trenger litt plastring. Det er dagsetapper på minst to mil så det kan gnage lit både her og der.
– Går pilegrimene med vandrestav?
– Det er sjelden. De er kledt som fotturister flest og bruker vanlige gå-staver.
– Men her på Ersgard har vi skikkelige vandrestaver å tilby. Dikteren Ivar Haugen laget en hel bunt med slike staver til meg men de fleste er blitt stående her i stua. Det skal jeg gjøre noe med.