De smiler ikke, ansiktene som kunstneren Anne-Karin Furunes har brukt til utstillingen sin i Venezia denne sommeren og høsten. Hvert eneste ansikt viser kvinner som tilbrakte deler av livet sitt på mentalsykehuset på den vesle øya San Servolo, like utenfor Venezia.
– Jeg har valgt nettopp disse ansiktene fordi de har en integritet som viser at de setter seg mot det systemet de er en del av. En del av bildene er helt tydelig tatt under tvang. På enkelte av dem ser vil tydelig hender som holder ansiktet fast mot fotografen, sier hun.
Mentalsykehus
Den vesle øya San Servolo, ti minutters båttur fra maurtua på Markusplassen, er velsignet stille og rolig, uten turistmylderet som setter sitt hektiske, stressende preg på turistmagneten Venezia.
Hvorfor utstilling nettopp her – hvorfor ikke inne i selve byen, der potensialet er et helt annet og større potensial med tanke på å nå et stort publikum?
– Jeg har alltid jobbet mye med ulike arkiv. Arkivet for mentalsykehuset, der alle bildene befinner seg, er nettopp på San Servolo. Ettersom det er dette arkivet jeg har brukt, er dette et stedsspesifikt arbeid, sier Anne-Karin Furunes der hun sitter i atelieret sitt på Vikanlandet i Stjørdal og forteller om utstillingen.
Lang biltur
Det er nemlig her bildene rent fysisk er laget. Her er det enkelte bilde forstørret og overført til aluminiumsplater, der hun har brukt den teknikken hun er kjent for, rasterteknikken, for å få fram bildene på metallplatene.
Anne-Karin Furunes understreker at hun ikke har vært alene om arbeidet. Mannen hennes, Kalle Eriksson, som også kunstner, har vært samarbeidspartner gjennom alle arbeidets faser, fra utvikling av idé til realisering og montering av bildene.
Til slutt kjørte ekteparet hele bildesamlingen nedover med bil til Venezia, der utstillingen ble montert. Her står de samlet i et begrenset område på San Servolo, i en liten park som er innrammet av vegger på tre kanter.
«Hysteriske» kvinnfolk
– Du bruker ikke navn på ansiktene du viser. Hva vet du om menneskene bak hvert enkelt bilde?
– I arkivet på San Servolo jobbet jeg sammen med sjefen der, Luigi Armiato. Etter hvert som jeg valgte ut bilder, ble vi nysgjerrige, og han hentet ut journaler fra arkivet. Jeg vet mye mer om dem nå, og jeg har fått bekreftet det jeg hadde mistanke om i utgangspunktet: En kvinne som var bestemt, utradisjonell, som kanskje hadde et komplisert vesen, kunne veldig lett få en diagnose som plasserte henne i mentalsykehus. I dag er det slett ikke sikkert at alle disse hadde blitt definert som syke. Journalene speiler også samfunnet. Enkelte – og bare kvinner – kunne bli innlagt her med diagnosen «hysteri». Noen pasienter kunne være helt nede i 12-årsalderen. Man kunne bli innlagt på grunn av epilepsi.
Sårbare
Anne-Karin Furunes er klar over at hun balanserer på en knivsegg når hun stiller ut ansikt fra et mentalsykehus for offentligheten. Derfor er ansiktene ikke tilfeldig valgt.
De sårbare, triste ansiktene, de utsatte – det er ikke dem hun viser fram.
– Portrettene jeg har valgt ut, er så til stede. De har et gjennomtrengende blikk som treffer meg, et ansikt som viser styrke. Det er disse jeg har ønsket å formidle, å gjøre det lille fotografiet til en fysisk størrelse!