– Da jeg ble psykotisk skjønte jeg jo ikke hva det var for noe. Jeg ble fortalt det i ettertid, forteller Trond Ivar Andreassen.
Trond Ivar, som har blitt 44 år, kommer på Kimen onsdag for å fortelle sin historie under et folkeopplysningsmøte i regi av Distriktspsykiatrisk enhet i Stjørdal (DPS).
Han var en ung mann med alle muligheter i fanget, som møtte for mye motgang. Samtidig er det en historie om hvordan det ordner seg til slutt.
– Hvordan jeg opplevde det mens jeg var der... Jeg vil først og fremst si at jeg var veldig redd og engstelig. For absolutt alt, forteller Trond Ivar.
Totalt søvnløs
Han ble lagt inn på psykiatrisk sykehus i Bodø etter en periode hvor han mener han ikke hadde sovet på et par uker.
– Jeg ble sendt med ambulansefly fra Stokmarknes sykehus og til Bodø. Sånn som legene vurderte det da, var det eneste måten å få meg av gårde til sykehus. Jeg lå på ei båre, reimet fast i armer og ben. Enda reddere ble jeg da jeg kom ut av ambulanseflyet og inn på psykiatrisk sykehus i Bodø. For jeg trodde der og da at jeg var kommet i et slags fengsel. Fikk en følelse av at jeg skulle straffes på et vis. Hvorfor vet ikke jeg – du får sånne vrangforestillinger, forteller Trond Ivar.
Fikk drømmekontrakt
Han tror mye skjedde på grunn av det han opplevde på et lærested i Oslo for en del år tilbake.
–Jeg var veldig glad og fornøyd over at jeg hadde fått læreplass der. Mora mi og alle rundt meg var veldig stolte. Det var 500 søkere, 30 ble innkalt til intervju og jeg var en av 20 som fikk plass. Jeg har aldri vært skoleflink, men akkurat kokkeskolen gjorde jeg det ganske bra på. Jeg var så sjeleglad.
– Da jeg begynte der oppdaget nok de andre at jeg var litt umoden og usikker. Jeg var nordlending og litt stor i munnen. Da ble det litt morsomt for enkelte av de garva kokkene å grille og kjøre meg.
Selvtilliten ebbet ut
Jeg tok meg nær av det. Sjargongen på kjøkkenet kan være ganske tøff. Det fikset ikke jeg. Og da begynte selvtilliten å ebbe ut. Samtidig var det høyt arbeidspress og veldig mye ansvar. Det ballet på seg og ble bare verre og verre, beskriver Trond Ivar.
– Til slutt følte jeg meg som «en «ingenting».
Trond Ivar ble til slutt enig med kjøkkensjefen om at det kanskje var greiest å avslutte lærlingeforholdet. Han prøvde i Trondheim uten å få plass. Dro så tilbake til hjemstedet, Sortland, og fikk jobb i et kjøkken i Svolvær. Men det ble det heller ikke noe av.
– Jeg begynte å drikke litt alkohol og ødela litt sånn også.
I 96 kom den store smellen. Han hadde bestemt seg for å dra til Trondheim igjen. Men nådde ikke nattoget. Om kvelden på et hotell i Fauske tok han et par glass øl med en fremmed kar.
– Plutselig klikket det oppi hodet på noe vis, beskriver 44 åringen.
Deretter fulgte et langt opphold på psykiatrisk sykehus og tung medisinering.
Endelig fagbrev
– Fra jobb i Oslo sammen med masse landslagskokker til å jobbe med folk som brukte fire timer på å kutte en agurk i verna bedrift. På kort tid befant jeg meg i to vidt forskjellige verdener. Jeg følte meg så liten.
Men sakte men sikkert gikk det bedre, forteller Trond Ivar. Han fikk tatt fagbrev som institusjonskokk etter en rehabilitering over tre år.
– Kom ut for en tysker var flink med oss lærlinger. Han var faglig dyktig. Jeg fikk tilbake gløden og interessen for faget igjen.
I dag er han på sentralkjøkkenet på Stjørdal. Og alt går rette veien. Han er også medisinfri, forteller han.
– Har vært på sentralkjøkkenet siden 2007, og der har jeg det godt sammen med gode kollegaer. I fjor giftet jeg meg, og jeg har et knippe venner som jeg kan prate med.
Ellers er jeg leder for bordtennisklubben i Stjørdal, plasstillitsvalgt på jobben og i styret for Mental helse. Føler at jeg lykkes med ting igjen. Det passer meg bra. Jeg liker å være den som utretter noe, den som kan hjelpe andre. Ikke omvendt. Dessuten kan jeg følge med Rosenborg på Lerkendal. Livet er bra, sier Trond Ivar Andreassen.