Det er rett og slett et drama som utspiller seg i Hommelvik nå.

Etter en sommer med hetebølger, ekstremvær og tydelige tegn på både klima- og naturkrise bør alle alarmklokker ringe for å stanse nedbygging av naturen.  Saken om utbygging i Stasjonsfjæra og Moan burde ha vært ferdig nå, ettersom statsforvalteren opphevet kommunens vedtak om utbygging. Men nei, kommunedirektøren mener at utbyggingen ikke får konsekvenser for miljø og samfunn, og har sendt sin vurdering  ut på høring.  Utbyggingen vil så bli lagt frem igjen for et nytt kommunestyre etter høstens valg.

Kanskje er Stasjonsfjæra i Hommelvik som den stygge andungen. Området Stasjonsfjæra og Moan, som er foreslått utbygd med blokkleiligheter, ligger mellom jernbanen, stranda i Hommelvik og elva Homla. Argumenter fra de som ønsker å bevare dette området blir avfeid med at her er det jo kun unyttig villnis. Altså ser utbyggerinteressene noe ubrukt og verdiløst der verneinteressene ser noe vakkert og verdifullt.

I dette området er det observert 130 fuglearter, derav 27 rødlistede, og av disse 3 kritisk truet. Miljøpartiet De Grønne har derfor påpekt at området er viktig for naturen, og for disse mange fuglene. Denne bekymringen besvarte utbygger med at «fugler har vinger». Det er kanskje flere som burde hatt vinger for å kunne se det hele i et nytt perspektiv i stedet for å bare kunne se til sin egen nesetipp.

Verneinteressene er forankret i hele det politiske spektret, på tvers av alle slags skillelinjer, og de er bekreftet av Naturvernforbundet og Natur og Ungdom. Likevel er det ikke politisk flertall for vern, for AP, SP, samt Høyre og Venstre står på sitt, dette området må bygges ut, uten konsekvensutredning, raskest mulig.

Da vi påpekte at konsekvensutredning er nødvendig, ble det svart ut med spørsmålet «hva forventer dere å finne?» Det vet vi ikke, men er det ikke det som er hele poenget med en utredning, den skal få frem det man ikke vet? Hvis det politiske flertallet hadde hatt mot nok til å kreve konsekvensutredning og den hadde vist at det ikke var grunn til bekymring, så ville bygging kunne starte nå. Ja, det koster noen kroner, og tar litt tid, men det er den eneste måten å få svarene på og hastverk er dessuten lastverk . Det blir tydelig når kommunens beslutning er opphevet.  Ekstraarbeidet med en ny sak er ikke ubetydelig.

Det er forståelig om man ønsker fortgang i saken, for andelen som ønsker å verne området er økt fra 16% til 29%. Nå når klima og naturkrisa blir enda tydeligere, og behovet for friluftsliv øker i takt med samfunnsproblemene, vil nok denne andelen øke ytterligere med tiden. Blir det valgt inn bare sju politikere til som ønsker vern, så er flertallet snudd. Det kan faktisk skje om velgerne ønsker det, men da må man enten velge et av partiene som vil verne eller klare å påvirke de andre til å endre standpunkt.

Et vern av Stasjonsfjæra og Moan blir trolig av noen oppfattet som en stopp i utviklingen, men det er feil. Det mangler ikke areal i Hommelvik og det er uansett ikke mulig å bygge overalt samtidig. Det er heller ikke behov for å bygge overalt. Vi kan derfor velge hvor vi vil ha boliger. En utbygging i Stasjonsfjæra vil kunne hindre eller forsinke utbyggingen andre steder. Vi mener potensialet sør for jernbanen er mer enn nok for overskuelig fremtid.

Til tross for at fagutvalget sa nei til det, ligger det aktuelle området i Stasjonsfjæra i dag under grus for å tilrettelegge for midlertidig lagring av turbindeler til vindkraftanlegget i Selbu. Dette ble mulig ved at kommunestyret omgjorde fagutvalgets vedtak under henvisning til saksbehandlingsfeil og ga tillatelse. Disse grusmassene er i utbyggersaken brukt som argument for at konsekvensene av nedbygging er mindre. Men det stemmer ikke, for massene kan lett fjernes og området tilbakeføres til naturen. Denne argumentasjonen bærer dessuten preg av at man prøver å snike inn ødeleggelsene bit for bit for at folk ikke skal reagere like kraftig på det.

Det som kanskje er viktigst i denne saken er mulighetene Malvik-samfunnet har med Stasjonsfjæra / Moan som et vernet friområde. Vi ser verdien av dette på Midtsandtangen. Det er mulig å kombinere friluftsområde med naturvern. Det blir et kompromiss. For naturen hadde det vært best uten friluftsliv, og på motsatt side ser noen kanskje for seg en park med all verdens muligheter, nesten som en fornøyelsespark. En omgjøring til vernet friområde blir dermed et kompromiss mellom de to interessene. Det skal gå bra, men å kombinere med boligblokker går ikke.

Vi kan øke befolkningen i Hommelvik med flere tusen uten å røre dette området. Vi ser for oss en fremtid med økt befolkning, innbyggere som nyter godt av en flott nærnatur og et næringslivets hus som gjør det mulig å ha arbeidsplass i Hommelvik i stedet for å reise til Stjørdal eller Trondheim. Dette kan gjøre at enda flere ønsker å være her og nyte noe som er annerledes enn Trondheim og Stjørdal. Da vil også flere tilbud bli etablert, og med en bedre utviklet kollektivtransport kan folk også komme hit uten bil.

Med litt tålmodighet kan det bli veldig bra. Men da må man ikke vedta en utbygging som lukker disse mulighetene.

Irén Aina Bastholm

Knut Svisdahl

Kristin Guldberg

Per Olav Bjørgum

politikere for Miljøpartiet De Grønne Malvik.