Penger løser det meste påstår noen. De fleste har nok hørt om «Løsepenger» vil jeg tro?
«Løse» penger derimot er sjelden vare, og vi kan knapt benytte dem til noe som helst. Altså er norsk klingende mynt kun et minne fra urtiden, da man kunne gå rett i banken med sparegrisen uten timeavtale med banksjefen. Riktig nok har ettøringen en unik overlevelsesevne og benyttes i dag som lokkemiddel og haleheng i varehandelen til priser som…kr. 100,99.
Høye pengebeløp har også fått hjul å rulle på til uniformerte innsamlere i trafikken. Jo høyere hjulrotasjon langs norske veier, desto hurtigere påfyll i Statskassen var ideen fra regjeringens tankesmie. En «kasse» som vi naivt liker å tro tilhører oss alle, men som i stor grad egentlig inngår som en politisk pott for splid, krangel og baluba i Stortingskorridorene, samt til å spre gaver rundt om i verden til tvilsomme regimer.
Utrykningspolitiet fikk i oppgave å besørge kontinuerlig etterfyll av denne kassen, og har som et av tiltakene opprettet faste statlige innkrevingssentraler både i Flora og Volsdalen på Skatval, samt en tidvis filial på Gevingåsen.
Vi hører jo knapt nok lengre om en eneste fartssynder, hverken lokalt eller i resten av landet. Dette bekrefter at høye pengesummer er den beste medisin mot alt vi ikke liker. Bruk av mobiltelefon under kjøring er det verre å bli kvitt, naturlig nok fordi den inngår som en menneskelig kroppsdel og krever amputasjon. Noen inntekter til Statskassen må jo selvsagt kunne sikres og forsvares.
Penger er ikke alt her i livet påstår de aller fattigste, som heller går en tur og varmer seg i kjøpesentrene når kulda setter inn. Verre er det med de landsforviste utvandrerne som sitter «skattefast» i Sveits og daglig søker trøst blant likesinnede, mens de lurer på når eller om de noen gang får lov å reise hjem igjen.
Kanskje løsningen er BOT OG BEDRING her mon tro?
Trond Kvendbø Svingen
