Først var det ord. Ord om ei regjering som ødela Norge og et parti som bidro til å vaske ut den norske kulturen. Det er ikke farlig, det er bare ord. Såpass må dem tåle.

Ordene ble hardere. Ingen forstod at det her var kritisk. Arbeiderpartiet måtte stoppes, om så med vold. Dem mener det ikke, det er bare ord. Ingen gjennomføre nå sånt.

Fredag og ferietid i departement og regjeringsadministrasjon. Noen skal kanskje begynne ferie og jobber intenst for å få ferdig oppgavene sine til den her fredagen dem har sett fram til, mens andre kanskje glede seg til helg etter å ha fullført den første uka etter ferien. Men først og fremst folk på jobb for landet vårt.

Ungdom på sommerleir. Politisk engasjert for en bedre verden. I sitt lokalsamfunn, i Norge og i hele verden. På leir for å være enig og uenig, for å diskutere og bryte seg på hverandres argumenter og til slutt dra hjem og ta med seg gløden i engasjementet til hverdagen. Men først og fremst ungdom på sommerleir for å glede seg over livet og sommeren.

Så kom bomben, skuddene, panikken, frykten, fortvilelsen, sorgen, savnet og tårene.

22. juli 2011, 77 mennesker kom aldri hjem fra regjeringskvartalet og Utøya den dagen. Rolf Christopher fra Hommelvika var en av dem, han ble bare 25 år.

Mange ble skadd, både fysisk og psykisk. Norge var i sjokk og sorg. Vi lovte oss alle at vi aldri skulle glemme.

Først var det ord. Ord om noen som ikke hørte hjemme her, annerledes kultur, annerledes religion og annen hudfarge. Det er ikke farlig, det er bare ord. Såpass må dem tåle.

Ordene ble hardere. Dem tar seg til rette, dem er kriminell alle sammen. Noen må stoppe dem, om så med vold. Dem mener det ikke, det er bare ord. Ingen gjennomføre noe sånt.

Lørdag og siste rest av sommerferien. Ei ung jente sitter på rommet sitt og holder på med en PC. Sikkert som mange andre ungdommer.

I en muslimsk menighet er dem i ferd med å avslutte lørdagsbønn. 3 stykker blir igjen litt etter de andre.

Så kom skuddene, kampen, panikken, frykten, fortvilelsen, sorgen, savnet og tårene.

10. august 2019, ei stesøster ble drept fordi hun var adoptert fra et annet land, en moske ble angrepet, tilfeldigheter gjorde at ingen ble drept, men det som skal være et trygt hellig sted ble brått utrygt.

Først var det ord. Ord om dem som ble glad i noen, noen som opplevde kjærlighet, men en kjærlighet som ikke var rett. Det er ikke farlig, det er bare ord. Såpass må dem tåle.

Ordene ble hardere. Dem samles i tog og vise sin kjærlighet. Noen må stoppe dem, om så med vold. Dem mener det ikke, det er bare ord. Ingen gjennomføre noe sånt.

Natt til lørdag og sommervarme. Masse folk på byen for å kose seg og feire. Feire 50 år siden homoloven ble fjerna, og et ferskt lovforslag mot konverteringsterapi. Men kanskje aller mest Pride, feiring av kjærligheten, uavhengig av hvem du elske.

Så kom skuddene, panikken, frykten, fortvilelsen, sorgen, savnet og tårene.

25. juni 2022, to kom aldri hjem fra byen den natten. Mange ble skadet og skremt. Og for mange skeive var det et angrep på friheten, friheten til å være den du er og å elske den du elske.

De tunge dagene i 2011 lovte vi også at vi skulle stå samlet opp mot det som drepte. Vi skulle ikke glemme at personangrep, dyrking av hat og ekstreme meninger ikke alltid stopper med ord. Det starter med ord, det skaper frykt, redsel og usikkerhet. Og altfor ofte ende det med vold og drap.

Sist fredag var det 11 år siden terroren rammet Norge, om et år er det 12.

Det er alle dagene mellom vi må ta kampen mot hatet.

For det kommer nye engasjerte ungdommer (og eldre) og tar del i samfunnsdebatten, det kommer nye innvandrere og viser oss sin kultur, det kommer nye skeive med kjærlighet. Det kommer alltid dem som uansett tør og vil og takk og pris for det.

Men vi vet at det også er dem som ikke orker mer, og tar et steg tilbake. Eller dem som aldri trer fram. Fordi dem bli, eller er redd for å bli utsatt for hets, trakassering og personangrep. Fordi dem har feil kjønn, bakgrunn, religion, legning eller noen er uenig med meninga deres.

Vi må ta kampen mot hatefulle ytringer, hets og personangrep. Både på nett og i samfunnet ellers.

Vi må skape trygghet og toleranse for dem som ikke føle dem får det.

Vi må skape et samfunn der alle kan være den dem er, ha den bakgrunnen dem har, tro det dem vil, mene det dem vil og ikke minst elske den dem vil uten å frykte hets eller vold.

Det er alle vi i fellesskap som må ta kampen mot ekstremismen, fordi det er vi som er. Fordi det er vi som kan, ikke minst for dem som ikke lenger er fordi dem ble offer for den.

Det er det vi må gjøre, alltid, for å ikke glemme 22.juli.

Fredag samlet vi oss ved minnesmerket for 22.juli, først og fremst for å minnes de 77 som brutalt ble drept for elleve år siden. For å minnes Rolf Christopher og støtte de nærmeste i savnet.

Aldri tie, aldri glemme.