Stjørdal kommune har varslet alle skoler, foreldre og foresatte at det kun vil bli satt inn vikarer når det er fare for liv og helse fremover. Så jeg lurer litt på NÅR er det egentlig fare for liv og helse?

Et raskt google-søk gir følgende svar: «Det er fare for liv og helse i situasjoner der det er umiddelbar risiko for alvorlig skade eller død. Dette kan inkludere nødsituasjoner som ulykker, branner, alvorlige medisinske tilstander, voldsepisoder eller naturkatastrofer».

Dette bekrefter en ganske dårlig magefølelse: Den elendige økonomistyringen i kommunen, vil kunne koste liv. Og den dagen det er fare for liv og helse, frykter jeg at rektor må ringe nødetatene før de tilkaller vikar. Selv om jeg som tilkallingsvikar håper på en telefon fra rektor hver dag, håper jeg ikke det blir fare for liv og helse. Men jeg vet at det pustes lettet ut hver gang noen har anledning til å stille opp som vikar, fordi det gjør hverdagen litt lettere for de som er på skolen.

Kommunaldirektøren sier at situasjonen er alvorlig og krevende. Han har rett, men jeg tror ikke han skjønner hvor alvorlig dette er for elevene eller for lærerne i klasserommet. Jeg tror heller ikke politikere skjønner hvordan et gjennomsnittlig klasserom ser ut i dag, med et mangfold av elever som har ulike behov. Tall fra Utdanningsdirektoratet viser at 6–10 prosent av alle elever har språkforstyrrelser i ulik grad. 15–20 prosent av elevene har en form for matematikkvanske, og 5–7 prosent har spesifikke matematikkvansker. I tillegg har omtrent 3-5 prosent av barn under 18 år en ADHD-diagnose. Autismespekter-forstyrrelser har en forekomst på 1 prosent blant, men tallet er økende. 1 av 100 har Tourettes syndrom. I tillegg har man kombinasjoner av flere ulike behov som fører til at behovene for hjelp er mer komplekse.

Dette er bare noen av de sosiale og faglige utfordringer man møter i klasserommet. For å hjelpe elevene må lærerne få tid til å se den enkelte elev og løsningen på spesialpedagogiske utfordringer i skolen er helt klart ikke å samle elevene i større grupper. Sammenslåing av grupper når det er fravær blant ansatte, vil dessuten føre til at det blir vanskeligere å oppdage hvem som trenger hjelp utover den ordinære undervisningen.

I et debattinnlegg i Stjørdals-Nytt svarer kommunedirektøren med den største selvfølge, at vi skal ha høye ambisjoner for skolene i Stjørdal også i fremtiden. Med fare for å glemme kildehenvisning, så er dette undersøkt i en stor internasjonal metastudie av Hattie (2009). Relasjonen mellom lærer og elev, støtten eleven får av læreren og lærerens evne til å lede klassen er tre av de viktigste forholdene når det gjelder elevenes læringsutbytte. Det sier seg selv at det vil være ugunstig å slå sammen grupper når dette er tilfelle. Så hva kommunedirektøren legger i høye ambisjoner, forstår jeg ikke. Den viktigste ressursen i skolen i dag er læreren, og vi må huske at de også har «liv og helse» som skal ivaretas.

Politikere vil ha bedre resultater på PISA-undersøkelser og nasjonale prøver, men evner ikke å bevilge penger til ressurser eller tilstrekkelig lærertetthet. Det skal lages en skoleplan for å nå ambisjonene, men politikerne vil ikke forholde seg til gjeldende lovverk som Opplæringsloven og LK20. Det viftes med pekefinger til ungdom som gjør hærverk, samtidig som forebyggende tiltak reduseres gradvis hvert år. Det er ikke lett å forstå hva politikere tenker.

Jeg lurer også på hvilke kutt-tiltak som blir gjennomført på rådhuset? Må ordføreren betale for kaffen selv, slik lærerne må? Og hvor mange av kommunedirektørens kolleger på rådhuset har mistet jobben etter at kuttlista ble lagt fram?

Som mor er jeg bekymret for barnas liv og helse, som lærerstudent er jeg bekymret for lærernes liv og helse, men også egen motivasjon for å fullføre en utdanning som ikke blir verdsatt i egen kommune.

Gry Fornes