Statistisk sett er jeg verdens kjedeligste vesen: hvit, heterofil middelklassemann i femtiårene. Trygg jobb, grei økonomi, for ung for pensjon, for gammel til å gidde å ha svære ambisjoner. En riktig så privilegert tilværelse, altså.

Helt siden puberteten sluttet har jeg stort sett kunnet være meg selv. Jeg tok den utdannelsen jeg ville ha, og kom meg greit ut i voksenlivet.

Jeg forelsket meg i jenter, uten at noen syntes det var rart. Noen av jentene jeg var forelsket i klarte jeg å bli sammen med, uten at noen la seg opp i det. Jeg ble gift og fikk bare lykkeønskninger. Begge gangene. Ingen sa at jeg ikke burde få barn, fordi ungene ville bli mobbet og kjønnsforvirret fordi moren deres var dame og pappaen mann. Så jeg fikk tre stykker. Den seksuelle legningen min har aldri vært et tema i jobbintervjuer. Jeg kler meg kjedelig og konservativt, men jeg har aldri trengt å forklare at det ikke skyldes at jeg er hetero, men at jeg ikke egentlig bryr meg så mye. Ingen har noen gang ropt «jævla hetero!» etter meg, eller demonstrativt dratt en heterovits når jeg har vært NESTEN ute av hørevidde. Det har aldri skjedd at noen har sagt at ifølge deres egen personlige tro, er det 100 prosent sikkert at jeg kommer til helvete fordi jeg bor sammen med en av det motsatte kjønn. Ingen har sagt at det er greit at her er heterofil, bare jeg ikke praktiserer. Ingen har sagt at det er greit at jeg er heterofil og at jeg praktiserer, men at jeg aldri må få lov til å leve sammen med den jeg elsker.

Jeg har altså levd et rimelig greit liv og nytt godt av grunnleggende menneskerettigheter. Jeg har også tatt for gitt at det eneste kravet for å få nyte grunnleggende menneskerettigheter er at en er et menneske.

Så derfor finner du meg i Prideparaden i Stjørdal til høsten. En kjedelig, hvit, heterofil mann som mener at alle bør få lov til å ta for gitt at grunnleggende menneskerettigheter også gjelder for dem. Bare fordi de er mennesker.