Rammevilkårene for idretten i Malvik kommune har over flere år blitt svekket, der kommunens idrettslag er de store taperne. Det mangler tilstrekkelig med haller, baner og idrettslig infrastruktur. Eksisterende anlegg er til dels umoderne og preget av forfall med manglende vedlikehold over år.

Det mangler kommunalt initiativ og interesse for å bygge nytt – det er stadige utsettelser og omdisponeringer. Kommunen har verken evnet eller ønsket å fornye og ruste opp idrettsanlegg i tråd med samfunnsutviklingen. Dette lider barne- og ungdomsidretten av i dag. Det samme gjelder frivillighetsarbeidet.

Idretten opplever at Malvik kommune utviser handlingslammelse fremfor handlingskraft, og er problemfokusert fremfor løsningsorientert. Frivillighetsarbeidet oppleves utmattende.

  • Man må bruke kreftene på å sloss mot kommunal maktutøvelse fremfor å fokusere på idrettslige kjerneoppgaver.

  • Man må bruke energien på å sloss seg imellom om halltid, uten at noen av kommunens idrettslag oppnår tilstrekkelig treningstider.

  • Frivilligheten må bruke tiden, dugnadspengene og restenergien for å lappe på kommunens idrettsanlegg slik at de fungerer nogenlunde.

Dette var status FØR kommuneadministrasjonen slo til med nye, skadelige kuttforslag!

Man blir forundret over at kommunen ikke viser mer ydmykhet og ønsker å lytte til idrettslagene med begge ører. Andre kommuner omfavner brukermedvirkning fra idretten. Idrettens krav, forslag og kompetanse er jo en kraft!

Samspill og samarbeid med idrettslagene burde vært på dagsorden i Malvik for lenge siden. Men neida. Kommunen evner ikke å forholde seg til idretten, man har ikke en gang tatt seg bryet med å ta en telefon til Idrettsrådet å spørre om et siste grynt før man skal slakte. Tvert imot, idretten blir satt til side ved enhver prioritering. Kuttlista er derfor direkte innbyggerfiendtlig.

En proaktiv og ambisiøs kommune ville for lengst ha investert i mange nok gode idrettsanlegg, i et ultralangsiktig investeringsperspektiv. Her må det utvises noe risikovillighet på vegne av befolkningen, da idretten politisk må kobles direkte mot langsiktige mål innen folkehelse, velferd og bedret levevilkår. Man må i dag legge til rette for våre barns pensjonisttilværelse om 60 – 70 år. Vi setter nå vår lit til kommunens folkevalgte som har siste ord, her må det da finnes fornuft og handlekraft.

Kommuneadministrasjonens kaptein har altså valgt å sette idretten og frivillighetens kurs rett mot ekstrem fare. Dersom kuttforslaget om kort tid iverksettes er dette isfjellet idretten ikke kunne forutse, der havariet fremstår uunngåelig. Her mangler det ikke på risikovillighet fra kommunens side, det er kun en konsekvensutredning som mangler. La meg derfor hjelpe dere i gang:

De store taperne er først og fremst barneidretten, det er ikke nok livbåter til å redde alle. Vi vil miste allidretten for de aller minste, og svømmeskolen kastes ut med badevannet. Breddeidretten – for alle – vil kantre, og spesialisering – for de få – kan bli normalen fra man lærer å gå.

Kuttforslaget vil medføre radikale endringer av idrettens forutsetninger. Man vet at mange av barna i kommunen vil ekskluderes ut av idretten, og for de som biter seg fast, vil det dannes A- og B-lag basert på foreldrenes sparekonto.

Idrettslinja ved Malvik Videregående vil svekkes betydelig, og de som spiller håndball må etter konfirmasjonen til andre kommuner for å trene og konkurrere. Skogens konge er den eneste som tjener på dette, når tråkkemaskina parkeres for godt.

Risikoen for et voksende utagerende ungdomsmiljø med rus og bøll er overhengende, noe som vil forplante seg inn i skolen. Man må undres over at Malviks kommuneadministrasjon ønsker sine yngste innbyggere en slik skjebne.