Da vi bygde en by i sentrum, flyttet vi en del av Stjørdals bygningsarv på museum, fordi vi ikke ville miste den helt. Hva bygger vi i dag, som vil være umistelig om 100 år? Jeg er mest redd for at svaret er ingenting.

Jostein Vollen Listou og Håkon Fånes har påbegynt en samtale om hvilken by vi mener at vi bygger. Noe av problemet er at mange bygninger blitt reist uten å stille slike spørsmål.

Den som tusler rundt, ser mangt et sterilt leilighetskompleks i gråtoner, som hører hjemme overalt og ingensteds. Utsikten er sikkert grei, men de fleste av oss skal aldri inn. I deler av sentrum, som oppover Kjøpmannsgata, oppleves det som å gå i skyggen av monumenter over prangende smakløshet. Og hvorfor Torgkvartalet ikke ble bygget ut i enhetlig stil, er for meg en gåte.

Stjørdals vekstkraft skal vi være stolte av. Alt handler ikke om Stjørdals nærhet til noe andre steder. Noe handler også om at det er godt å leve akkurat her. Det går an å stille rimelige forventninger til utbyggere og arkitekter uten å stille seg på tvers av utvikling.

Arkitektfaget skal en ha respekt for, men bygningene kan bedømmes av alle. Jeg har selv vært folkevalgt og trukket et lettelsens sukk da jeg så prosjekttegninger. De kunne jo ha vært mye verre. Jeg manglet den gangen selvtilliten til å tenke at min mening betød noe. Ganske sikkert var det flere folkevalgte med de samme refleksene, men vi bøyde oss for autoritetene.

Det ser ut som at kommunen er i ferd med å begå samme feil med nye Halsen skole. På tegningene fra Agraff Arkitektur ser den mer ut som en pølsefabrikk enn som en katedral for kunnskapen.

I 1917 stilte Marcel Duchamp ut et pissoar, som han kalte et kunstverk og titulerte «Fontene». Det var sikkert tankevekkende den første gangen. Siden har vi vel sett det meste. Påstanden om at «alt er kunst» slo også igjennom innen bygningskunsten. I dag er det mer regelen enn unntaket at vi, allmennheten, belæres at signalbygg «egentlig» er flotte og spennende å se på.

Via Arkitekturopprøret har mange tusen mennesker sagt noe hva de egentlig ønsker: Bygninger tegnet etter klassiske prinsipper med gjenkjennelige byggematerialer, som tre og mur, mer farge og mer utsmykning. Mer orden og sammenheng i bebyggelsen. Færre veier og plasser som føles avstengt. Det skulle også være gode prinsipper i småbyen vår.

Husbyhagen, bygget ut av Block Watne, beviste at Stjørdal ikke trenger å reise seg i glass, stål og betong i fem og åtte etasjer for å få plass til folk. Går du langs Ole Vigs gate, vil du finne flere eksempler på at leilighetskomplekser ikke trenger å se ut som sykehjemfilialer.

Den største inspirasjonskilden for byutviklingen burde være vår egen historie. Det gamle Stjørdal kommer ikke tilbake, men vi kan lete etter småbyens sjarm og livsform og bygge på den. Det må tenkes i større helhet. Må vi slåss fra bygning til bygning, har vi allerede tapt. Byutviklingens horisont må være lengre enn utbyggers inntjeningstid.

«Vi former våre bygninger, deretter former de oss», sa Churchill. Det må vi begynne å ta på alvor.

Erik Fløan

Snart hjemflyttet