Stjørdal kan ikke stivne i den formen byen står i. Men er det for mye forlangt at byen, når den omformes, skal tilføres litt farge og vennlige fasader?

Først vil jeg takke Alf Joachim Vennatrø for at han føler seg kallet til å delta i byutviklingsdebatten. Det er ingen selvfølge at de som besitter og utvikler eiendom bor i det samme lokalsamfunnet. Lokalt og personlig eierskap betyr noe, for som Vennatrø skriver, «vi skal også bo og trives i byen vår».

Stjørdal har tatt en del retningsvalg som har vært riktige. Deriblant å sørge for levelige vilkår for næringsliv i sentrum, så ikke all plasskrevende virksomhet må henvises til en steinfylling i fjorden. Hvorvidt byen skal vokse, er et for lengst avklart spørsmål. Stjørdal vokser.

Byutviklingsdebatt har lett for å ende i to ytterligheter: Enten så er bare glad for at det skjer noe, eller så er man imot alt som er nytt. Vennatrø prøver å plassere meg i den siste. Det er å gjøre det enkelt for seg selv. Jeg tror at debatten er moden for å tas et steg videre. Min anklage går ikke ut på at det bygges nytt og større, men at det altfor sjelden bygges pent.

Stjørdal står og ikke faller på én enkelt stusslig bygning. Det er helheten som bestemmer byfølelsen. Store studier av hvilken arkitektur mennesker trives med, peker entydig i retning av tradisjonell arkitektur. Den trenger ikke å være overdådig. Likevel bygges små og store norske byer på en måte som det store flertallet ikke liker. Jeg tror ikke det er ensidig arkitektenes, utbyggernes eller kommunenes feil.

Jeg har pekt på noen brukbare lokale forbilder, men trekker gjerne frem et til: De to eldste utbyggingstrinnene av Torgkvartalet har mange klassiske elementer, og kledningen står godt til tegnsteinsbygningene rundt. Det er en stedstilpasning som gir denne delen av Stokmoveien en egen stil. Den peker også tilbake i vår egen historie: Teglverket på Tangen var Stjørdals første industribedrift. Dette kunne det sikkert ha vært gjort mer ut av, men det er noe å ta tak i.

Tror vi virkelig at det skader byens utvikling å tenke i slike baner?

Erik Fløan